KRS247.no

Henter værvarsel...

– Jeg er jenta som har skapt trafikkaos på Varoddbrua

Januar startet med flere meldinger om at en person har sittet på rekkverket til Varoddbrua i Kristiansand og sørget for at trafikken har blitt stoppet. I et leserinnlegg som ble først publisert på Psykmagasinet forteller jenta sin side av saken.

Jeg har vært på Varoddbrua 7 ganger på de fire siste ukene. Det har ført med seg stort ressursbruk av nødetater, og flere kilometer lange køer. Flere politipatruljer, ambulanser, og brannvesenet har rykket ut, og tatt trusselen like alvorlig hver gang.

Dette har naturlig nok skapt en rekke overskrifter i media og Fædrelandsvennen er et av mediehusene som har valgt å gå ut med informasjon angående denne saken.

Spekulasjoner og usannheter

Når avisa publiserte artikkelen på sitt nettsted så ble det en offentlig debatt der allmenheten kunne ytre sine meninger. Dette har medført en rekke spekulasjoner, rykter og frustrasjon. Det har vært kommentarer i hele spekteret.

Det har vært kommentarer i hele spekteret, alt fra personer som har vist empati og medfølelse, til personer som har vist irritasjon for trafikkø og unødvendig ressursbruk av nødetatene. Det er dessverre sistnevnte som går om og om igjen i kommentarfeltet.

I tillegg til dette, så er befolkningen i Kristiansand rystet over hvordan dette kunne skje gang på gang.

Så hva ligger bak disse gjentatte forsøkene på å hoppe?

Jeg vil forklare litt om historikken min slik at dere kan danne dere et bilde av meg.

Jeg har hatt det vanskelig i barndommen. Jeg har opplevd psykisk og fysisk vold, tildelt rollen som syndebukk, og levd under ekstreme forhold i familien. Jeg hadde store omsorgsoppgaver i familien, og jeg ble selvstendig i ung alder. Jeg ble også mobbet fra 1 – 6 klasse.

Jeg ble fryst ut hver dag, hadde ingen venner, og ble angrepet både fysisk og verbalt. Jeg forberedte meg ofte på fare, og jeg var i konstant alarmberedskap. Jeg ble hjelpeløs når det gjaldt å håndtere vanskelige følelser, og det var lite et barn kunne gjøre for å skjerme seg mot dette. Dette utviklet seg til absurde forsvarsmekanismer.

Det ble en rekke bekymringsmeldinger. Forholdene i familien ble kjent, og omsorgsovertakelse etter barnevernloven ble et faktum. Jeg flyttet i fosterhjem. Jeg hadde store tillit- og relasjonsproblemer, og jeg var et traumatisert, lite barn. Jeg turte ikke å slippe noen innpå meg, i frykt for å bli avvist eller forlatt. Jeg kunne gjennom kroppsspråk og holdning være svært avvisende, og jeg hadde en unnvikende atferd. I tillegg var jeg verbalt utagerende.

Fosterforeldrene mine holdt heldigvis ut med meg og endringene kom med tid. Det måtte til hundrevis av samtaler for at jeg sakte men sikkert slapp fosterforeldrene mine innpå meg og jeg begynte etterhvert å stabilisere meg. Jeg utviste normal høflighet, og fikk en atferd som var i tråd med normale normer og regler.

Jeg fikk omsorg og ivaretakelse, og det gikk betydelig bedre med meg på mange områder i livet. Jeg fikk en trygg omsorgsbase, og en godt nettverk rundt meg med familiemedlemmer, mange venner, skole, og fritidsaktiviteter.

Kortvarig lykke

Etter et par hendelser i hjemmet så ble bosituasjonen etterhvert ustabil med krangling, konflikter, og misforståelser. Det var også mindre barn i hjemmet, jeg ville skjerme barna ovenfor vår krangling, og dermed valgte jeg å flytte, da det ikke var hensiktsmessig for noen at jeg fortsatte å bo der slik situasjonen hadde blitt. Det ble nok et relasjonsbrudd, og etter dette bruddet ble jeg en flyttebrikke i systemet.

Jeg har mange ganger måttet byttet hjem\tiltak, vaner, rutiner, venner, og skole. Det har hatt mange negative effekter, og denne uforutsigbarheten har ført med seg store psykiske vansker som har resultert i blant annet kraftige humørsvingninger og aktive selvmordsforsøk.

Jeg er typisk » flink – pike». Jeg kan prestere høyt, imponere, og overbevise på kort tid. Jeg kan sette umenneskelige krav og forventninger til meg selv, og jeg kan presse meg selv langt. Ikke bare nok med dette, så vil jeg være tilsynelatende naturlig, og omverden kjenner meg som fungerende, blid, hyggelig, og ekstremt oppegående. Men bak denne fasaden så er det ei livredd jente som gråter av utmattelse hver dag.

Jeg har en tilbakevendende depressiv lidelse. Jeg har hatt en lang, tung depresjon, selve kjernen til dette problemet er jo innlysende, jeg har opplevd store belastninger. Jeg sliter med konstante selvmordstanker og til tider planer. Det eneste som spinner i hodet mitt er:

Hva er meningen med livet?

Hvorfor ikke gjøre slutt på all denne smerten?

Hvem skal få avskjedsbrevet?

Hvordan skal begravelsen min se ut og kommer egentlig noen til å møte opp?

Disse tankene er vonde, veldig vonde. Dette lidelsesmønsteret ligger som en forbannelse over meg, og alt stresset og følelsen av meningsløshet overvelder meg. Når jeg slipper fasaden så gråter jeg i timevis, og hverdagen min er preget av gråt, negativt tankemønster, og angst.

Selvforakt og behandling

I disse periodene så er selvhatet, skammen, og skyldfølelsen sterk. Jeg føler meg mislykket, ensom, og at jeg er et barn ingen orker å vise kjærlighet for. Jeg føler at min eksistens kun har vært vond, og at jeg ikke har hatt nytte, mening, eller verdi mens jeg har levd. Jeg føler også at jeg må beklage for at jeg eksistert og at jeg aldri skulle ha blitt født. Jeg føler meg mest hjelpeløs og ubrukelig. Hjernen kverner på de samme tankene om og om igjen. Dette har gjort til at jeg har mistet mye livsgnist, glede, og selvbildet er helt ødelagt.

Jeg sliter med å takle situasjonen min emosjonelt sett, og jeg sliter med stor skyld og å holde på håpet om- og tanken om bedring. Jeg går til psykolog for langvarige traumer. Det hjelper meg mye å få kunnskap om ulike reaksjoner, og det gir meg innsikt og forståelse til å ufarliggjøre en del ting. Jeg har en superflink, empatisk, og forståelsesfull psykolog. Det er takket være denne behandleren at jeg har klart å holde ut så lenge, og at jeg fortsatt er i live. Dette er beinhard jobbing, men jeg forsøker å håndtere vanskelige tanker, følelser, og reaksjoner.

Varoddbrua

Nå vil jeg forklare hvorfor jeg har stått så mange ganger på Varoddbrua og vurdert å ta mitt eget liv:

I den perioden jeg var på Varoddbrua så var jeg svært deprimert og alt gikk i en bratt nedoverbakke som jeg har stupt utfor. Det eneste jeg tenkte på var når, hvor, og hvordan jeg skulle dø. Jeg var utmattet og den psykiske og fysiske smerten var uutholdelig. Jeg så dermed døden som eneste utvei. Jeg var vel mest tom og fortapt. Disse forsøkene er langt ifra de eneste. Jeg har utallige selvmordsforsøk bak meg hvor alvorlighetsgraden er varierende. Jeg har tidligere selvskadet meg på medikamenter og jeg hoppet blant annet fra Minnesundbrua for 2 uker siden.

Jeg kjente tidlig i dette løpet på mye skam, skyld, og ansvar for nødetatenes utrykninger og disse lange køene som har oppstått på grunn av meg. Jeg kunne heller ønske at jeg kunne legge meg ned under dyna og gåte, og kjenne tårene strømme nedover ansiktet. Men det har jeg ikke klart. Varoddbrua ble det eneste riktige for meg. Vonde følelser var det eneste jeg var trygg med. Jeg beklager for dette.

Fortvilet

Det var omtrent likt fra gang til gang. Jeg satt på gjerdet. Forbipasserende biler stanset og ringte 112. De forsøkte å få øyekontakt og si hei. Men jeg svarte ikke. Jeg stengte alle ute. Jeg var så fortvilet. Jeg klatret over rekkverket, og vinglet på kanten i løse luften. Jeg hørte sirene nærme seg. Jeg så ambulanselysene nærme seg, tett fulgt av politipatruljer. Jeg skalv, ikke bare på grunn av den bitende kulden, men over det faktum at det sto politi- og ambulansepersonell spredd rundt meg. I tillegg står det en hel armé av mennesker rundt meg.

Noen politibetjenter fikk i gang en dialog med meg slik at jeg slapp å forholde meg til så mange. De skapte trygghet, og jeg følte meg forstått, hørt, og respektert. Jeg gråt hulkende og skrek hvor mislykket jeg var som menneske. De nærmet seg på en forsiktig og rolig måte. De var tilslutt helt nærme og de fikk hjulpet meg tilbake over rekkverket. Det tok lang tid å prate meg ned derfra, men de klarte det.

Jeg har under disse bro besøkene møtt mange dyktige politi- og ambulansepersonell som har virket godt rustet til å takle slike oppdrag, og som har vært et medmenneske i slike situasjoner. Jeg har hatt flere lange, gode samtaler med forskjellige i AMK og politiet, og dette er samtaler jeg vil huske resten av livet. Jeg vil bare si tusen takk for dette!

Det har hele veien vært et rop om hjelp. Jeg har vist min frustrasjon, fortvilelse, og tristhet med alvorlige, drastiske handlinger. Jeg visste ikke selv hva jeg ville, eller hva som kunne hjelpe meg. Jeg visste bare at noen måtte gjøre noe. Jeg vill få i gang en varsellampe hos noen. Et varsel om at noe er i ferd med å skje.

Fremstilt på legevakta

Etter disse hendelsene så har jeg blitt kjørt til legevakta, og fremsilt for helspersonell. Under transporten så fikk jeg tid til å bli noenlunde stabil, rolig, og samarbeidsvillig. Jeg prøvde å prate meg ut av situasjonen jeg befant meg i og jeg visste hvilket kroppsspråk og kommunikasjon jeg skulle ha for å oppnå dette. Jeg gjorde meg frisk ved å plastre på meg et smil og vise meg reflektert, blid, og ekstremt oppegående. Etter flere måneder i møte med leger, psykologer og psykiatere så vet jeg hvordan jeg skal opptre for å bli oppfattet som frisk.

I ettertid så tenker jeg at jeg gjorde dette fordi jeg nå har fått hele hendelsen på avstand og behovet for akutt hjelp føltes dermed ikke nødvendig lenger. Likevel så tilsa handlingsmønsteret mitt noe helt annet enn at jeg var frisk. Jeg var en stor fare for meg selv, noe legene burde ha sett.

Svingdørpasient

Loven tilsier at foreldre\foresatte kan samtykke til innleggelse dersom barnet er under 16 år, siden det ikke er en lov om tvunget psykisk helsevern for barn. Det var fare for liv og helse og farekriteriet var nok til at jeg kunne bli innlagt, enten frivillig eller med tvang.

Mange av disse episodene har vært på kvelds- og nattetid. Da er det ikke tilbud om innleggelse i barne- og ungdomspsykiatrien, og da er det innleggelse i voksenpsykiatrien som gjelder. Akuttinnleggelse er ment som en kortvarig løsning. Den beste hjelpa er jevnlige, polikliniske samtaler mot slik problematikk. Legene har vurdert at innleggelse ikke vil hjelpe meg, og jeg har blitt sendt hjem etter en halvtime hver gang. Jeg har derfor ikke blitt tilbudt innleggelse, og da ble det aldri noe tema heller. Derfor skjedde dette gang på gang.

Jeg har vært en svingdør pasient i psykiatrien, og jeg har hatt mange akutte, korte innleggelser. Dette har vært på forskjellige psykiatriske avdelinger.

Mistillit til psykiatrien

Alt overnevnte har ført til at jeg har hatt lite tillit til psykiatrien. Tillitsproblemene har også sammenheng med flere uheldige og skremmende opplevelser jeg har opplevd i psykiatrien. Derfor har jeg vært skeptisk til innleggelse.

Det har vært voksne mennesker som ikke har avsluttet tvangsbruken når jeg har roet meg, som har slengt ned i harde betonggulv og kvelt meg, og som har kommet med spydige kommentarer om at jeg utagerer fordi jeg kun ønsker oppmerksomhet.

Jeg har tidligere blitt tvangsinnlagt på skjermet avdeling, blitt lagt i beltseng og flere ganger blitt truet med tvangsmedisinering. Det har vært skrik, psykoser, og alarmer når jeg har vært innlagt. Jeg følte meg så alene og usynlig. Dette førte til at jeg konstant var i beredskap når jeg var innlagt. Tvang funker vel generelt dårlig på alle, men det funker ekstremt dårlig på meg. Jeg blir syk av rammer, låste dører, overvåkning, og sikkerhetsrunder. Dette er triggere som forverrer livssituasjonen, og da går jeg i flight-modus.

Det er heller ikke forsvarlig at et barn skal være sammen med voksne som har alvorlige, tunge diagnoser på psykiatrisk avdeling og det er en stor påkjenning å se så mange triste skjebner.

Ikke bare negativt

En gang kom jeg kom inn på lukket avdeling med håndjern, spyttemaske og jeg ble båre opp av fire sterke politimenn. Det var masse mennesker rundt meg. Det kom en sykepleier til meg som  satte seg ned ved siden av meg og sa:

«Hei. Mitt navn er NN. Jeg ser at du har det fryktelig vondt. Vi vil at du skal være her til du finner roen. Vi skal passe på deg, og du er i gode hender.»

Jeg roet meg dermed ned umiddelbart.

Dette er et perfekt eksempel på hvordan en pasient bør bli møtt i krise. Jeg har et behov for å bli møtt med forståelse og trygghet. Det har vi alle i sårbare situasjoner. Jeg trenger å føle at jeg ikke bare oppfattes som en utagerende, håpløs drittunge. Jeg har et behov for at de ser bak diagnosene mine. Det er når jeg treffer behandlere som behandler meg slik, at jeg klarer å roe meg ned og å føle meg trygg.

Jeg har heldigvis fått møte mange fantastiske, omsorgsfulle, og forståelsesfulle voksne som jeg sent vil glemme. Jeg har faktisk opplevd å ha en av mine livs beste samtaler på en psykiatrisk avdeling. Disse samtalene har gjort så mye inntrykk og jeg har lært mye av disse menneskene. De godtok mine dårlige og vonde følelser. De har tatt seg tid til å være sammen med meg, prate med meg, og finne ut av hva mine interesser er.

Det har vært en slags drakamp. Jeg har opplevd ting jeg aldri hadde forestilt meg og jeg har havnet på avdelinger jeg aldri trodde at jeg ville havne. Men jeg har på denne reisen møtt mennesker jeg vil huske resten av livet. Ingen mennesker er like. Ingen ansatt er like. Ingen pasienter er like. Dette er kun mine erfaringer, både på godt og vondt.

Desperat rop om hjelp

Det er altså en rekke sammensatte faktorer som har ført til at du kanskje har måttet stå ekstra lenge i kø over Varoddbrua. Det har aldri vært min hensikt å være en belastning for befolkningen i Kristiansand. Jeg har i overhode ikke ønsket å være skyld i unødvendig ressursbruk av nødetater, hvis man kan si at det å hjelpe noen som ønsker å ta sitt eget liv, er unødvendig.

Jeg forstår frustrasjonen deres og at humøret har blitt satt på prøve fordi det har krevd mye av deres tid. Det har aldri vært min hensikt å være en belastning for befolkningen i Kristiansand. Jeg vet at jeg har vært til bry. Jeg vet at disse køene har satt humøret på prøve. Jeg vet at dere har kommer for seint til jobb og levering av barn i barnehagen. Jeg vet at jeg har kostet dere penger og jeg vet at politiet har måttet bruke masse ressurser på meg. Dette er beklagelig!

Jeg har i overhode ikke ønsket å være skyld i unødvendig ressursbruk av nødetater, hvis man kan si at det å hjelpe noen som ønsker å ta sitt eget liv, er unødvendig.

Men jeg håper at dere ved å lese min side av saken også kan forstå at dette er handlinger som er utført i ren desperasjon, hvorpå mangelen på oppfølging i ettertid gjør at denne desperasjonen vokser seg større og større.

Det har vært et desperat rop om hjelp. Om det å bli sett og hørt.

Til slutt vil jeg rette en stor takk til Agder politidistrikt, AMK, brannvesenet, redningsselskapet, og forbipasserende for den gode innsatsen mange av dere har gjort.

KRS247 anm: Dette er publisert i sin helhet etter avtale med Psykmagasinet.