Jeg husker ikke når det begynte, men så lenge jeg har vært voksen har jeg følt at jeg har vært annerledes. Kanskje er det nostalgi som naturlig kommer opp når man lider av hypokondri, selv om ordet blir feil.
Hypokondere løper ned dørene på legekontoret. Jeg løper bare inne i meg selv. Jeg reiser tilbake i tid, helst til den tida slengbukser, langt hår og poesi blåste rundt i gatene. Jeg reiser gjerne enda lenger tilbake i tid, til bohemene og malerne som levde ut hele sin forestilling i Skagen, eller i Paris. Bohemene var utgangspunktet til hippiene, men hvem blir utgangspunktet til hippiene? Det vet vi ikke ennå. Når Obstfelder følte seg fremmed i denne verden konstaterte han at, «Jeg ser, jeg ser. Jeg er visst kommet på feil klode. Her er så underligt». Noen av oss har tenkt nøyaktig de samme tankene.
Her i byen trekker jeg gjerne mot Ravnedalen og statuen av general Wergeland, eller til Wergelandsparken der statuen av broren hans står så majestetisk midt i parken. Wergeland er litt bohem for meg. Jeg fascineres av at Bakgården selger Absinth selv om det er mange år siden jeg sluttet å drikke sprit. Når det er høst og vinter lukker jeg meg gjerne inne bak gardinene og drar tilbake til Woodstock, eller den norske utgaven Ragnarock. Jeg fordyper meg i menneskene mer enn i musikken. Det er da man kjenner seg annerledes og en smule rar.
Noen poeter jeg har snakket med levde seg så langt inn i hippietida at de aldri kom ut derfra selv om verden gikk videre. For dem ble det skjebnesvangert. Tragisk er det når noen blir båret ut av leilighetene etter kun å ha tatt til seg øl og sprit som næring. Ja, og hasj da, som hørte med i hippiekretsene. Det finnes de som minner meg om hovedpersonen i Guy Clarks klassiker «Let Him Roll». Han som ble båret ut av leiligheten etter å ha isolert seg fra vennene i årevis. I oppryddingen etter fyren finner de flere bilder av ei dame han hadde kjent for lenge siden. Hun skal ha vært ei hore ifra Dallas. Da hun dukket opp igjen en siste gang sto hun der et stykke bak alle de andre, skjult bak solbriller og et svart sjal over ansiktet. Men for hippiene ble det annerledes. De innså at den tida kommer aldri tilbake.
Bohemene vet vi litt om. Hans Jæger for eksempel, som fikk skylda for bohembudene, endte opp med syfilis og en rekke andre sykdommer som til slutt felte han. Hans siste litterære verk var «Kristiania-bohemens bekjendelser». I hovedsak tok den for seg trekantforholdet mellom Jæger, Christian og Oda Krogh. Jæger skrev mer selvutleverende enn noen andre forfattere til dags dato. Krogh var blant malerne som ble en del av Skagen-malerne, men først og fremst var han Christiania-bohem som Jæger.
Når jeg befinner meg i hovedstaden er det særlig to ting som fascinerer meg. Statuen av Christian Krogh på Karl Johan og Grand Cafe litt lenger ned i gata. Første gang jeg var på Grand var på 90-tallet. Det kan godt være jeg har vært der før det, men det må ha vært i min tidlige ungdom. Mot slutten av 90-tallet sto jeg bak det som en gang var Norges største poesifestival i Søgne, av alle steder. I -99 var beatbohemene og hippiebevegelsen tema. Jeg hadde slukt alt om tida lenge. Lest alle dikt jeg kom over skrevet på 70- og 80-tallet. I -99 var det 30-årsjubileum og en god unnskyldning for å gjøre mer ut av det. Det å ramle inn på Grand i den tida var for meg en åpenbaring. Det første jeg støtte på til venstre for inngangsdøra var Ibsens bord, alltid reservert i tilfelle han skulle komme opp fra grava. Lyset var tent og jeg mener å huske at både brillene og stokken lå på sin plass og ventet på dikteren. Jeg tok plass innerst og fikk servert en kjøttrett jeg ikke ville ha. Kan det ha vært entrecote? Etter å ha pirket litt i maten fikk jeg øye på det svære veggmaleriet til Per Krogh. Hvis jeg noen gang – til tross for at jeg har møtt noen stjerner – har blitt starstrucked ble jeg det der og da. Det var bare så mektig.
Kafeen på Grand ble åpnet i 1874 i en tid da det flommet av forfattere og malere og andre bohemer til byen. Krogh som var sønn av Christian og Oda malte bildet som viser personlighetene som vanket på kafeen på den tida. Jeg satte meg umiddelbart ned for å skrive og forsvant langt inn i meg selv, så jeg glemte mine venner for en tid. Entrecote hadde jeg uansett ikke tenkt å spise. Det fikk holde med litt saus og poteter og litt grønnsaker. Hans Jæger var på plass i maleriet, sammen med Christian og Oda og maleren Edvard Munch. Der var tidlige forretningsfolk og grundere, medieprofiler som sjefredaktør i Morgenbladet Christian Friele og sjefredaktør i Aftenposten Amandus Schibsted. Sistnevnte hadde arvet avisen etter sin far, men ble en pioner. Mediefolk har alltid flokket seg rundt outsiderne. De hadde fast tilholdssted lenger oppe i gata på Club 7 under hippietida. På bildet finner vi også selveste Bjørnstjerne Bjørnson. Han som tilbrakte mye tid i Paris og endte sine dager der. Når han var hjemme var han på Grand. Der var Ivar Aasen, Obstfelder og selvfølgelig Ibsen. Jeg husker ikke hvor lenge jeg ble sittende og stirre på maleriet, men jeg gikk derfra motvillig.
Den dag i dag når jeg har vært i Oslo må jeg innom Grand for å smake på atmosfæren. Det er som kelnerne er vant til alle som skal inn for å se, for selv om de har bordplassering slipper de oss inn uten at vi blir geleidet. Vi bare sviver rundt der inne, som om vanlige borgere fikk slippe inn på Slottet og bare surre rundt der inne.
Når budskapet kommer om at Grand Cafe skal legges ned er det som å få en knyttneve i fleisen. Det er som om disse historiske skikkelser skal dø en gang til, på en alt for feil og brutal måte. Det er dette som skjer over hele dette velfødde landet. Alt det bohemene og hippiene avskydde, har tatt kommandoen over samfunnet. Derfor er jeg imot parkeringshus under torvet. Torvet blir aldri det samme når man vet at det står biler under. Derfor er jeg imot å rive et gammelt kvartal for gjøre plass til kleskjeden Zara, selv om veggen måtte bestå. Vi har sett det gang på gang i det siste. For å lette på sin egen samvittighet tillater de å rive, mot at veggen blir stående. Dermed får man skall, slik det er når man tittet mot den gamle brannstasjonen på torvet.
Kanskje om hundre år, så vil de tilbake til bohemene og til hippiene, men historien finnes ikke fordi vår generasjon har utslettet den. Grand kan aldri bli det samme uten å være en egenartet kafe. La staten drive den, slik staten driver mye annet mer unyttig.
Christiania vil aldri bli det samme for meg uten Grand Cafe.
Christianssand blir heller aldri den samme uten min gamle nabo, han som levde på utsida av A4-menneskene, men som sist jeg traff han var i strålende humør. Han var alltid glad og lattermild. Sist jeg snakket lenge med han var han stolt og nygift. Så ble han skilt og trist. Det fikk jeg aldri vite. Da tror jeg at jeg måtte vært den store og sterke. Han var stor og sterk at han i sin begeistring når han traff meg noen ganger holdt han på å kvele meg. Det er slik jeg vil huske han. Han var en slags lokal Willie Nelson, men to hoder høyere. Da vi var unge beskyttet han oss. Alle som kom fra det samme miljøet var under hans paraply. Det var alltid trygt.
Så skulle tilfeldighetene ha det til at min gamle nabo og Grand Cafe måtte forlate denne verden omtrent samtidig.
Sist jeg besøkte kafeen var bordet til Ibsen fjernet, som om noe var i gjære. Lyset var slukket. I Gandalfs verden fra hippieåret 1969 sto det å lese at «i mellomtiden føler vitenskapsmennene og politikerne seg fri til å infisere Vår jord så vel som mennesket med Dommedags-bakterier, og den vanlige befolkningen velter seg i apati».
Jeg trekker nok mer mot Jesus-bevegelsen på 70-tallet enn det kosmiske og Atlantis, men Gandalfs leder hadde utvilsomt et poeng. Vi ser infeksjonen overalt og dessverre mer av den samme infeksjonen i de kristne miljøene i dag, enn da Jesus-bevegelsen eksisterte. Derfor er det heller ikke overraskende at KrF henger med på utryddelsen av fortiden til fordel for Mammon. Alle miljøer er infisert. Det er som en pest vi ikke slipper unna. Fordi alle skal tenke likt er det ikke rom for sånne som oss.
Vi som er igjen er henvist til fortiden. Trist, men dessverre sant.
I bakgrunnen synger The Doors:
«People are strange when you’re a stranger
Faces look ugly when you’re alone
Women seem wicked when you’re unwanted
Streets are uneven when you’re down»