Unionen mellom Norge og Sverige hadde eksistert siden 1814, da den ble oppløst etter møtene i Karlstad som ble avsluttet 23. september 1905. Etter dette ble Norge et selvstendig land.
Det sies at forhandlerne ble enig om å møtes i Karlstad fordi byen lå midt imellom Oslo og Stockholm.
Nylig tilbrakte jeg en hel helg i Karlstad, og noe av det første jeg så på den lokale bokhandelen var en utstilling for å markedsføre boka om Petter Northug. Ja, du hørte riktig! Fakta er at selv om unionen formelt er oppløst har nabolandene fortsatt nære bånd til hverandre. Likevel, det er temmelig oppsiktsvekkende at svenskene elsker Northug. Det skyldes ikke minst at Sverige og Norge kappes om å bli best i skisporet og på fotballbanen, og avisene i de to landene skyter gjerne fra hofta for å mobbe den andre.
I 1966 gav Jens Bjørneboe ut essayet «Vi som elsket Amerika». Essayet kom i en opprørende tid, ikke bare i Europa, men i enda større grad i Amerika, der Vietnamkrigen herjet og rasediskrimineringen skapte uro og sinne i store deler av befolkningen. Essayet bar nok preg av mer hat enn kjærlighet, men avstanden mellom kjærlighet og hat er jo syltynn. Bjørneboe var neppe glad i Amerika, så essayet var nok rettet mot andre enn personlige erfaringer. Europeere har alltid elsket Amerika og gjør det fortsatt, selv om ikke alle vil innrømme det. Det er den amerikanske kulturen vi elsker, ikke den amerikanske politikken.
Forholdet til «söta bror» er atskillig mindre anstrengt. I Sverige elsker de oss nordmenn og vi elsker svenskene. Dette inderlige «forholdet» må sies å være enda mer kjært enn forholdet til danskene, selv om vi aldri kommer til å gifte oss med Sverige igjen. I vår hovedstad er det til og med en svenske som står på den største sokkelen og det attpåtil rett utenfor Kongens slott. Kong Karl III Johan (1763-1844) gav navn til Karl Johans gate.
Vi var blitt selvstendige og kunne gjort noe med det, men vi lot det være.
Hvorfor kaller vi Sverige for «Söta bror»? Det gjorde allerede Henrik Wergeland i sin tid, så uttrykket er gammelt. I den senere tid er det blitt sagt at uttrykket blusset opp da Norge var i krig og vårt kjære naboland blant annet hjalp oss med tilgangen til sukker.
Dessuten har det i vår tid vært mye snakk om at svenske jenter er så søte. Den forestillingen er ikke bare en myte, for nylig ble svenskene kåret til verdens peneste mennesker. Nordmenn befinner seg ikke en gang på topp 10.
Derfor var det kanskje ikke så rart at vi som vokste opp på 60- og 70-tallet forelsket oss i Agnetha i ABBA, i Malin på Saltkråkan og i Bond-piken Britt Ekland. Vi la merke til svenske «babes» uansett hvor de befant seg i verden. I Fellinis «Det søte liv» (1960) spilte vakre Anita Ekberg. Hun døde nå i januar, 83 år gammel. I 1971 spilte den smellvakre Ann-Margret i «Kjødets lyst». Hun gav også ut plater, deriblant albumet «The Cowboy And the Lady» i 1969. Ikke alle svenske jenter var blonde, men med våre naive briller var de det likevel. Svenske jenter var gjerne høye, blonde og vakre, og så hadde de verdens fineste språk.
For min del begynte jeg å forelske meg i Sverige allerede som barn. Svensk gospel gikk på full rulle hjemme hos oss og i 1974 vant ABBA Melodi Grand Prix med Waterloo. Turene til Strömstad var eksotiske og da jeg var 18 år drømte jeg allerede om å gifte meg med ei svensk jente. På TV digget vi de svenske seriene. Emil i Lønneberget og Pippi Langstrømpe selvsagt, men senere serier som «Albert og Herbert». Når jeg ble litt større smugtittet vi i de bladene som sto øverst på hylla i kiosken mens Björn Skifs sang «Herligt Herligt, men farligt farligt». På 90-tallet dukket Victoria Silvstedt opp i de bladene. Fordi hun var svensk var hun i særklasse når hun sto der i glanset papir og struttet imot oss. Heidi Klum og de andre bleknet mot svenske Victoria. En gang lurte vi oss inn på Missekåring på Lillehammer, forkledd som radioreportere, noe som bare var delvis sant. Helt greit å få intervjue Rita Paulsen som vant kåringen, men Lena Phillipson som sang under arrangementet var det enda mer stas å få snakke med. Hun var jo deilig svensk. Om mulig gikk kjærligheten til Sverige enda dypere når Gyllene Tider kom med sanger som «Når Vi Två Blir En» på 80-tallet. Da drømte vi om ho svenske, som ennå ikke hadde fått et navn. Per Gessle visste hvordan han skulle forføre nordmenn.
Konkurransen mellom landene har vært som to brødre som stadig konkurrerer med hverandre om å være best og finest. Mest for gøy, men av og til blodig alvor. Det var faktisk helt greit at Ingemar Stenmark dominerte slalomløypene på 70-tallet, og at Johan Granath vant sprint-VM på skøyter i 1976. Det var til og med greit at Thomas Wassberg slo Oddvar Brå. Men det var litt hardere å fordøye at vi fikk så mye juling av svenskene på fotballbanen. Vi så det allerede på kino da Fimpen ble vist på norske kinoer og senere da Sverige som regel alltid beseiret Norge. Heldigvis fantes det unntak. I 1976 hadde Sverige banket Norge i VM-kvalifisering, men på Ullevål klarte Norge å slå Sverige 3-2. Først hadde Stein Thunberg utlignet til 2-2 før Steinar Aase spilte fri Pål Jacobsen, som scoret det avgjørende målet. Da var vi nordmenn fra oss av lykke og ikke så rent lite stolte.
«Før var det Sverige som var storebror og vi var størst og best. Men etter at dere fant oljen, ble det et skifte her og det skjedde ganske fort. Dette omtaler mange av våre intervjuobjekter som «den norske invasjonen», fortalte sosiolog Eva Olsson ved Universitetet i Karlstad til VG for tre år siden. Nordmenn harryhandler som aldri før og mange nordmenn kjøper seg billig «stuga» på den fraflyttingsherjede svenske landsbygda, fordi vi har råd til det.
I dag har mye endret seg i forholdet oss imellom. «Invasjonen» går begge veier. Vi slipper å kjøre til Sverige. 55.000 svensker har invadert norsk arbeidsliv og i forrige uke kom filmen «svenskjævel» «De kommer og tar jobbene våre. Er det ikke deilig?» lød ingressen på A-magasinets store reportasje om svenske innvandrere. Jeg forstår godt overskriften. Da jeg nylig var i Oslo opplevde jeg over to dager å snakke med flere svensker enn nordmenn.
Plutselig ble Oslo den idylliske byen den aldri har vært.
Men filmen idylliserer ikke forholdet. Tvert imot. Norge blir sett på som «våre utviklingshemmede fettere som har vunnet i Lotto». Det smiler vi bare av, for vi vet jo at den man elsker tukter man. Trøste og Bære parodierte dansebandmusikken i «Jag är inte sjuk (jäg er bare svensk)». Det har alltid vært moro å tulle med svenskene, men som sagt, den man elsker tukter man.
Hvis jeg noen gang havner på et norsk sykehus vil jeg insistere på å bli tatt hånd om av svenske sykepleiere. Jeg hører gjerne på ABBAs «Arrival», mens jeg til og med har begynt å like «dansbandmusik». Svenskene har aldri vært noen «Svenskjævel» for oss, selv om Jahn Teigen og Prima Vera så ironisk sang om svenskefaen i «Så lykkelig i Sverige». Jahn Teigen flyttet senere til Sverige og har blitt der. Fredrik Skavlan fulgte etter.
Jeg lar ikke en «harryhandel» gå fra meg og drømmer fortsatt om svensk livspartner. Jeg var blant de nordmenn som ble sur da Volvo-avtalen i 1979 gikk i knas, men i dag er jeg glad for at det gikk som det gikk. Hadde svenskene fått slurpet i seg litt av olja vår hadde neppe 55.000 svensker flyttet til Norge.
Vi ikke bare elsket Sverige, men vi gjør det fremdeles. Vi eier litt av Zlatan, på samme måte som svenskene eier litt av Northug, omtrent på samme måte som vi blir glad i barna kjæresten tar med seg inn i forholdet.
Hvis Amerika er den storebroren vi alltid krangler og er uenig med, er Sverige ingen «söta bror», men ho vi vil dele resten av livet med og leve lykkelig med alle være dager.
Med dagens skilsmissestatistikk skulle man tro dette er et naivt glansbilde. Men i fantasien og i drømmene er alt virkelig.
Med det for øye kan man få tårer i øynene av å høre Lars Winnerbäck og Miss Li synge «Om du lämnade mig nu»