Forunderlig med gamle fordommer og myter. Ofte er de der av en årsak, uten at man helt forstår hvorfor det er sånn.
I dag arrangerer Start #Dugnadsfesten for å samle inn penger til klubbens skrale kasse. Det er tomt og det har vært tomt lenge. Profiler som Ernest Asante og Bismarck Acosta ble solgt fordi det ikke var mer penger i kassa. I stedet har klubben måtte satse på unggutter. Det har vært både fint og skummelt, eller som Erik «Myggen» Mykland beskriver det i Fædrelandsvennen. «Det har vært bra på det beste og helt forferdelig på det verste».
I kveld gjør han en opptreden på All Starts Team som møter dagens lag på #Dugnadsfesten. Til Fædrelandsvennen sier klubbens mest kjente profil at han etterlyser mer vilje fra både næringslivet og kommunen til å bidra mer. Han er naturlig nok motløs av å tenke på den evige kampen Sørlandets stolthet fører for å overleve fra dag til dag.
Protestfestivalen viser på mange måter symbolikken i det samme problemet, sett fra kulturlivets side. I årevis har festivalen slitt med økonomien der hver dag har vært en kamp for å overleve. Budsjettene kan ikke sammenlignes, men problemene er de samme. Alle er enige om at vi trenger Start, og mange er enige om at vi trenger Protestfestivalen.
Spør man folk utenfor Sørlandet forstår de ikke hva vi driver med her nede. De lurer på hva næringslivet og politikerne holder på med som ikke tar vare på det som betyr noe.
Eller kanskje Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås forsto det.
«Uheldigvis holder dere til i Kristiansand».
Det kan se ut som det er en treghet som på mange måter bekrefter mytene om sørlendingene.
Det er to sider av dette og det gjelder både Start og Protestfestivalen, men det gjelder i høyeste grad også folk som bor i Kristiansand og omegn. Under fjorårets festival visket en kjent skikkelse fra kulturlivet meg i øret at vi burde komme oss bort herfra. Det er håpløst å drive med kultur her nede, og i alle fall noe med mening. Publikum kommer ikke på arrangementene, eller de må mer eller mindre jages ut. Det problemet har Start, det problemet har Protestfestivalen og det problemet har mange av de som arrangerer konserter i byen.
Så hva gjør vi? Skal vi bare resignere og la kulturlivet dø ut? La Start gå tilbake til Start, fra bunnen etter en konkurs.
Jeg er fryktelig redd for at alt bare fortsetter i samme sporet, om så hadde skjedd. Vi er faktisk så trege som mytene sier. I alle fall hvis det ikke handler om dugnad for det lokale bedehuset.
Start er en tradisjonsrik klubb som ble stiftet for 110 år siden. Jeg trente der i 1970 og mange trener der fortsatt. Ingen som er født før 1980 glemmer seriegullene i 1978 og 1980. De minnene tar vi med oss til himmelen, et sted de fleste kristiansandere har som mål å komme.
Inn til vi kommer så langt må vi bare holde på, holde ut eller som Jan Erik Vold sa det: «Det er håpløst og vi gir oss ikke».
Mulig vi må sutre litt fordi sutring egentlig bare et annet ord for fortvilelse. Vi har alle lov til å være fortvilet. Ikke alle får løst alle problemer med bønn.
Start betyr enormt mye for mange, men publikum svikter. Kristiansand er Norges 5. største by. I fjor lå gjennomsnittet i eliteserien på nesten 7000 publikummere. I forrige serierunde var det knapt 4000 på Sparebanken Sør Arena. Det fikk ildsjelene i klubben til å sette i gang en offensiv der mange gratisbilletter ble delt ut. Noe som førte til 9000 tilskuere på neste kamp. Dessverre var spillet elendig og resultatet deretter, slik Erik Mykland beskrev Start på det verste. Det fører nok til at vi er tilbake på «grisgrendte strøk-nivå» i neste runde. Inntektstapet på publikumssvikt er enormt.
Protestfestivalen har samme problemet, men er bygget opp annerledes. I motsetning til Start skal den ikke gi stemning og glede, men refleksjoner og protester. Dermed må man forvente at publikumsinntekter blir deretter.
Vi har det jo så greit her på Sørlandet.
Det betyr ikke at vi ikke trenger Protestfestivalen. Tvert om, den trengs mer enn noensinne.
Derfor trenger både Start og Protestfestivalen det lokale næringslivet og politikere som omfavner dem.
Spørsmålet som er betimelig å stille er om Start hadde hatt bedre økonomi om den hadde holdt hus i Bergen eller Stavanger, og om Protestfestivalen hadde hatt bedre levekår i Oslo eller i Tromsø.
19.juni markeres 15 år, men årets Protestfestival kan fort bli den siste.
Samme dag som Start arrangerer sin dugnad for å få inn nok penger til å redde klubben får jeg vite at Protestfestivalen fortsatt mangler penger. Ifølge styreleder Roger Christiansen går festivalen tom for penger siste del av året.
Det er unødvendig å nevne følgene hvis det er tilfellet.
Hverken Start eller Protestfestivalen kan fortsette i dette sporet.
Hvorfor tar ikke byen grep? I nasjonal målestokk er ikke Protestfestivalen stor, men den er viktig og enestående. Budsjettet er lite. Med 2 mill. hadde festivalen klart seg i all tid. I dag ligger budsjettet på 1.4, men må ha 1.6.
For Sørlandet er den særdeles viktig skal vi tro meningsleverandører som Frank Aarebrot, Harald Stanghelle og Per Fugelli. Vi trenger rett og slett Protestfestivalen. Av og til er det klokt også å ta vare på det som har vart en stund, enten det er bygningsmasse eller en levende festival.
Start samler forhåpentligvis inn nærmere 1 million i kveld. Mot slutten av året har en av landets fremste artister signalisert at han ønsker å holde støttekonsert for Protestfestivalen. Hvis alt dette slår til holder vi kanskje ut året. Neste år er det klar for ny kamp for tilværelsen.
10.juni og 19.juni, to datoer og legge merke til.
Finnes det håp i et hengende snøre, eller må vi bare leve med det at vi uheldigvis holder til i Kristiansand?