KRS247.no

Henter værvarsel...

Takk, Rick!

2016 har tatt nok et offer. Der tidligere storheter som Leonard Cohen, David Bowie og Prince forsvant fra musikkens verden tidligere i år, spiller nå Rick Parfitt på den evige konsertscene etter sin bortgang julaften. Svein Inge Olsen blogger om sitt forhold til den legendariske gitaristen og vokalisten i Status Quo.

Vietnamkrigen gikk mot slutten, men Watergate-skandalen hadde krøpet frem til overflaten. President Richard Nixon lå tynt an. Her hjemme ligger vi i torskekrig med Island. Det var oljekrise og Kong Olav tok trikken. Trygve Bratteli tok over som statsminister.

I en platebutikk innerst i Lillemarkens hadde jeg kjøpt meg min aller første kassett. Etuiet er gulfarget, hippiepreget, men det var et bevisst valg. «Golden Hour Of Status Quo» står det med en skrifttype som passet inn i året 1973. Samlealbumet het «Down The Dustpipe» og inneholdt sanger fra 1969, 1970 0g 1971, bandets spede begynnelse under bandnavnet Status Quo.

Jeg husker ufattelig lite fra barndommen, men noe sitter spikret. Kompisene og jeg spilte luftgitar til «Mean Girl» og «Umleitung», men det var bare Tor Henning Sundgot (nå Leh) som skulle ta det helt ut på ordentlige gitarer.

Denne perioden i et menneskes liv, rundt 10-års alder, må ha vært en avgjørende fase. Omtrent samtidig fikk jeg mitt livslange forhold til både bandet Status Quo og til mitt engelske fotballag Sheffield United.

Quos desidert beste periode var åra fra 1967 og frem til 1985.

Tidlig på 70-tallet skaffet Francis Rossi og Rick Parfitt seg gitarer av typen Telecaster og begynte å spille unisont, noe som førte til deres velkjente rytme, en slags boogie-rock som holder seg til det samme, slik navnet tilsier.

Jeg kjøpte alt de kom ut med. Rubbel og bit.  Det begynte med «Dog Of Two Head» (1971). Piledriver (1972) ble den første suksessen med sin velkjente sound. Deretter kom albumene på løpende bånd, «Hello» (1973), «Quo» (1974), «On The Level» (1975), «Blue For You» (1976), «Rockin All Over The World» (1977), «If You Can’t Stand The Heat» (1978), «Whatever You Want» (1979), «Just Supposin» (1980), «Never Too Late» (1981) og «1+9+8+2» (1982).

Det finnes historier til hvert av dem. «Just Supposin» kjøpte jeg da jeg bodde på internat i Grimstad. Romkamerat Geir Ringøen hadde et sabla anlegg. Når Pink Floyd hadde spilt seg ferdig guffa vi opp «Don’t Drive My Car».

Status Quo regnes som et av verdens mest seigliva band og fikk sitt nåværende navn i 1967, med platedebut i januar året etter. Alan Lancaster og Francis Rossi etablerte bandet under annet navn i 1962. John Coghlan kom med i 1963 og Rick Parfitt i 1967. Disse fire utgjorde originalbesetningen.

Bandet la opp i 1984, men gjenoppsto allerede året etter for å åpne den legendariske Live Aid-konserten. Jeg vil for alltid være Bob Geldof takknemlig for at de aldri sluttet. Dessverre sluttet Alan Lancaster etter dette. Konflikter om rettigheten til navnet pågikk en stund, men endte i et forlik. Rossi og Parfitt fortsatte, men nye erstattet de som sluttet. Heldigvis ble det aldri veldig ondt blod mellom de fire fra den opprinnelige besetningen. Under navnet «The Frantic Four Reunion» kom de fire sammen igjen under en gjenforeningsperiode i 2013-2014.

Status Quo er for meg disse fire, med den magiske sounden de skapte. Jeg har riktignok kjøpt plater med dem utover 90-tallet og frem til i dag, men det av mer nostalgiske årsaker. Musikken er egentlig ganske kjedelig i disse årene, med mye cover-låter.

«Down The Dustpipe» ble den magiske starten for meg, men etter at Rick Parfitt (1948-2016) døde julaften vil aldri bandet gjenoppstå for min del, så fremt ikke Francis Rossi igjen får hentet inn 70 år gamle John Coghlan og 67 år gamle Alan Lancaster.

Det er ikke utenkelig at de gjør det, for Ricks skyld.

Rick Parfitt og bandet gjorde meg til musikkjunkie, lærte meg opp i fest og moro gjennom førti år, og var sikkert soundtracket til både min første kjøretur og mitt første kyss. For hypokonderen i meg var det usannsynlig godt å se at de var evigvarende, de eneste rockerne jeg visste om utenom The Rolling Stones.

Julaften var det slutt på moroa.