KRS247.no

Henter værvarsel...

RETROperler for 2016 – en musikalsk vareopptelling

«Musik skall byggas utav glädje» sang Lill Lindfors i 1978. Musikk skaper glede, men også trøst, engasjement og fungerer som befriende inspirasjon. «Eg jobbar ikkje i trivselsbransjen,» sa Paal-Helge Haugen da jeg på 90-tallet konfronterte han med at poesi har fått folk ut av psykiatriske sykehus.

Like fullt er det sånn at mørket kan føre til lys. Sanger har samme kraft som poesi, og mange av sangene er skapt av poesi. Tenk hvilken kraft det var da tusenvis gikk bak fanene til Martin Luther King og sang Pete Seegers udødelige klassiker «We Shall Overcome». Eller når Erik Bye satt i Dagsrevyens studio 11. september 2001 for å fremføre «Vår Herres Klinkekule». Når ord blir fattige, blir musikken spesielt viktig. Musikk hadde også stor betydning 22. juli 2011. Men mest av alt omfavner musikk kjærlighetens dypeste og mer allsidige sider, foruten de tonesatte naive «I love you-sangene».

Vi kan føle ensomheten i Hank Williams tragiske sanger eller i Stonewall Jacksons 1970-album «The Lonesome In Me». Eller den overlykkelige som dedikerer hele sjela til sin elskede, slik som i Bob Dylans «Make You Feel My Love». Den har i år fått to sterke nordiske versjoner i Ebba Forsberg / Mikael Wiehes «För Att Jag Älskar Dej», og ikke minst Ingebjørg Bratlands «Fordi Eg Elskar Deg». Min lidenskap for musikk startet allerede tidlig på 70-tallet med den britiske gruppen Status Quo, et band som kjører full rulle fremdeles.

Det som var vanlig når et år var over var å ha vareopptelling. Min første og eneste «vanlige» jobb var i en periode mellom 1981 og 1988. Vi tuslet rundt på jernvarelageret til Ole Moe AS og solgte alt fra spiker til gressklippere. Hvert år på denne tiden var det vareopptelling. Alt skulle telles.

Nå har jeg laget en musikalsk vareopptelling, hvor jeg har børstet støvet av 24 RETRO-perler hentet fram fra mitt eget lager. Pr. i dag finnes alle på min elskede mp3-spiller, nå oppe i mer enn 1200 eksklusive sanger, samlet sammen gjennom en årrekke. Den er min redningsplanke, enten jeg løper, trenger medisin mot flyskrekk eller sitter ii tannlegestolen. I tillegg eier jeg fortsatt alle CD-skivene jeg har systematisert i reoler.

På nerdete vis har jeg funnet frem 24 perler, like mange som det er luker å åpne på adventskalenderen. Omhyggelig utvalgt, penslet ut forsiktig, slik konservatorene penslet frem fortidens skjeletter under torvet på sensommeren. Jeg startet med cirka 60 av de cirka 1200, men endte med disse 24.

Når man ikke får med alt man ønsker får man klippe inn det viktigste i innledningen. Det viktigste i musikkåret 2015 var nok at jeg oppdaget musikken og tekstene til Lars Winnerbäck, på samme måte som jeg for noen år siden oppdaget en annen svenske, Stefan Sundström. Nå som Winnerbäck har funnet seg jente fra Vågsbygd, kan vi kanskje håpe på en konsert i det nye året. Gjerne på Protestfestivalen. Albumet «Vatten Under Broarna» (2004) kunne vært på lista, men tar den i stedet med i innledningen fordi hele albumet er verdt å høre på. Det var «Om Du Lämnade Mej nu» som førte meg til Winnerbäck, duetten med Miss Li der han synger så tårene hennes renner. Den er for ny til å bli med på RETRO-lista.

«Musik skall byggas utav glädje» sang Lindfors. Men også i sorg, av tvil eller i kjærlighet.  Musikk er terapi, slik det var for meg da jeg fant Kris Kristofferson midt i det musikalsk svarte 80-tallet. Den gang var countrymusikken noe ingen hørte på. Jeg fikk inntrykk av at det bare var Dylan som satt og lyttet til Kristofferson.

Det ble mange mil gjennom Sverige i året som snart er over, med mye svensk musikk og med ABBA-museet i Stockholm som høydepunkt. Det var en åpenbaring for oss som vokste opp med ABBA som tidenes beste band og Agnetha på toppen av «Skreppetoppen» jeg lagde meg på slutten av 70-tallet, inspirert av bladet Det Nye. Hun måtte bare se seg slått av Olivia Newton John. La meg også nevne Ingamay Hörnberg med albumet «Dag Till Ro», et album jeg var så heldig å ha en finger med i, da det ble utgitt i 2005. Historien rundt mitt forhold til musikken til Ingamay går enda lenger tilbake. Og så nevner jeg den sangen jeg nok har spilt aller mest i året som har gått. Den er for ny til å havne på RETRO-lista, siden albumet «Istället for Tystnad» kom ut i 2011. 66-årige Rolf Wikström er en svensk blueslegende. «Jag är Glad» har alt en sang trenger for å gjøre en glad, og ikke minst for å gjøre deg tydelig klar på at du skal være glad bare du er i live.

Til sist før vi røper lista: Er du veldig happy ved utgangen av 2015 skal du sette på Etta James med «At Last». Sangen ble opprinnelig skrevet under 2. verdenskrig, men ble først kjent da Etta gjorde sin versjon i 1960.

Så til sakens kjerne: 24 sanger for året som kommer. 24 timer i døgnet. 24 dager i advent. 24 sanger til glede, til sorg, til inspirasjon eller for å fremkalle litt fandenivoldskhet. De trengs, alle. Og siden det er RETRO har jeg valgt å kun ta med sanger som er minst ti år gamle (utgitt 2005 eller tidligere), med bare ett eneste hederlig unntak.

Vel bekomme!

1. James McMurtry – We Can’t Make It Here (2005)

I 1970 dro dansken Jacob Holdt på haiketur gjennom USA med et kamera som fast følge. I 1976 var han tilbake i Danmark. Resultatet av reisen ble fotobokverket «American Pictures», som først og fremst viste baksidens Amerika. Holdt lever fortsatt av å holde foredrag og reise rundt for å fortelle om «American Pictures». Forfatteren Larry McMurtry fikk den høyt aktede Pulitzer-prisen for western-novellen «Lonesome Dove». Mange har sett filmserien. Dette var en annen vanskelig tid i Amerikas historie. Sønnen James McMurtry valgte musikken. Han har allerede blitt en anerkjent Americana-artist og låtskriver. 53-årigens ferske album «Complicated Game» (2015) er kåret til årets beste utgivelse av den svenske musikkbloggen Rootsy. Musikken har for lengst blitt levebrødet for McMurtry junior. Låta «We Can’t Make it Here» fra albumet «Childish Things» (2005) er et vel så mektig verk, suggerende og ærlig om alt som er galt med fødelandet, født som han er i tjukkeste Texas. Verden blir et stadig mer vanskelig sted å leve. Med oljekrise, økende ulikhet,høyere priser og lavere lønninger ser ikke fremtiden så lystig ut i Norge heller.

2. Bruce Cockburn – Tried And Tested (2003)

Noe mindre kjent er Bruce Cockburn, men musikalsk befinner han seg i samme landskap som McMurtry. Albumet «You’ve Never Seen Everything» inneholder bl.a. «Postcard From Cambodia» og den jeg har valgt ut, spor 1 på albumet. Sangen følger opp om livets realiteter, alt forsøkt og testet ut. Har man egentlig noe valg? Duller du deg inn i denne før natta får du mange tanker i hodet. Konklusjonen etter alle forsøkene: Han er her ennå. Canadiske Cockburn er passert 70 år. I fjor lanserte han memoarene sine «Rumours Of Glory: A Memoir». Han regnes som en politisk singer-songwriter. I utgangspunktet var han agnostiker som endte opp som kristen. Verdt å teste ut.

3. Sam Cooke – A Change Is Gonna Come (1964)

Året jeg ble født, 1963, var et dramatisk år. Raseskillet raste i USA, og Martin Luther King holdt sin berømte tale «I Have A Dream». President John F. Kennedy ble skutt og drept. Året etter var knapt bedre, da Sam Cooke gav ut sin egen sang med håp i lufta. Det var håp om bedre tider. Men dessverre, 11. desember 1964 ble Cooke skutt på et hotellrom, visstnok i det som var selvforsvar. Den kvinnelige eieren av hotellet mente Cooke hadde angrepet henne. Sangen ble sentral for borgerrettsbevegelsen i USA på 60-tallet, som en protestsang. Den er kåret til en av tidenes beste sanger, skrevet av artisten sjøl. Cooke var sønn av en pastor i Clarksdale, Mississippi, en by jeg var så heldig å besøke i 1999.

4. Kris Kristofferson – Little Girl Lost (1972)

Få artister har et så sterkt samfunnsengasjement som Kristofferson. Flere av albumene bærer preg av kompromissløs samfunnskritikk. Dette er en annen side av låtskriveren som for lengst er innskrevet i Songwriters Hall of Fame. Tittelen henspeiler utvilsomt på William Blakes dikt «The Little Girl Lost» fra 1794. Ikke uten grunn. Kristofferson tok doktorgrad på Blake i sine unge år og siterer Blake jevnlig i intervjuer. Mange av låtene er inspirert av Blakes tenkemåte. Denne handler om menneskets iboende syndige vesen – og om begjær, «Walking contradiction- partly truth and partly fiction» sier Robert DeNiro til Cybille Shepard i filmen Taxi Driver. Han har nettopp gitt henne et Kristofferson-album. Linjen er fra «The Pilgrim». Her viser han menneskets motsetninger. Se hun går alene gjennom verden. Hun er ikke ute etter en elsker, men et sted hun kan kalle Hjem. Hun er ikke trofast mot noen, heller ikke mot seg sjøl. 16 smilende fremmede er alle ute etter kroppen hennes, med sine svarte fantasier. Hun mater ditt sultne ego til du tror du er litt av en kar. Det er djevelen som eier henne, men hvis du tar henne, vær snill mot henne. Jeg elsket henne.

5. Porter Wagoner – Cold Hard Facts Of Life (1967)

Huff, dette blir verre enn verst. Men Porter Wagoners sørgelige stemme får det til å bli en låt du gjerne hører om igjen og om igjen. Tenk deg du har en kjæreste du elsker. Du kommer tidligere hjem enn ventet og vil overraske henne. Parkerer bilen utenfor butikken for å kjøpe med vin og blomster. Det er først når du overhører en samtale med mye latter du forstår at hun er utro. Det er først da du forstår de kalde harde fakta i livet. Hvordan det ender? Ikke godt, for å si det sånn. Men sangen er lærerik. Det å bli elsket er større enn å elske. Sangen er tittelsporet på et album gitt ut i 1967. Porter Wagoner ble kalt Mr. Grand Ole Opry og ble for oss nordmenn mer kjent for sitt mangeårige samarbeid med Dolly Parton. I USA derimot, var han en musikalsk legende. Han døde av lungekreft som 80-åring i 2007.

6. Leonard Cohen – Anthem (1992)

Den beste låtskriveren i verden, ifølge Kris Kristofferson. Det var to sanger å velge mellom for min del. «The Tower Of Song» er fantastisk, men det ble denne. Den stadig siterte linjen «there’s a crack in everything. That’s how the lights get in» er fra «Anthem». Fuglene ber deg begynne på nytt. Ikke dvel med fortiden eller tenk på hvordan det kan bli. Den hellige due vil bli fanget og solgt igjen, kjøpt og solgt og kjøpt på ny. Duen er aldri fri. Ingenting er perfekt. Lev livet. Det er alltid et håp der ute, alltid en lysning et sted. Cohen var den eneste som «sjarmerte beistene» ifølge Kristofferson, da han kom ut kl. 4 om morgenen på tidenes best besøkte rockefestival Isle Of Wight i 1970. De brant lastebiler på det tidspunktet. Cohen sjarmerer alltid. Alltid. Selv i en alder av 82. Hans siste album er et av de beste.

7. Boom Town Rats – I Don’t Like Mondays (1979)

Bob Geldof er mannen bak Live Aid og Band Aid. «Do They Know It’s Christmas» er alltid på spillelistene rundt juletider, men jeg har ikke julesanger med på lista. Engasjementet til Sir Bob har vi hørt om, men fikk erfare det i den timelange talen han holdt da han mottok Erik Byes minnepris på Protestfestivalen i september. Han vil verdens fattigdom til livs. Det er hans mål. Bandet The Boomtown Rats stiftet han i Dublin i 1975. Følger man med på teksten forstår man at han var samfunnsengasjert allerede som ung. I 1979 kom sangen om ei jente som ikke likte mandager, en tekst med tragisk innhold. Sangen handler om den 16 år gamle Brenda Ann Spencer som 29, januar 1979 skjøt lærere og elever på en skole i USA. Hun brukte et gevær hun fikk av faren i julegave julen 1978. Da politi og FBI spurte hvorfor hun gjorde det svarte hun følelsesløst «Jeg gjorde det for moro skyld. Jeg liker ikke mandager». Vi lever i en turbulent tid. Vi tåler å høre mer av denne for å bry oss.

8. The Stranglers – No More Heroes (1977)

Det ble sagt da Erik Bye døde, at han var den siste Helten. «Hvem skal vi lytte til nå?» sa forfatteren Levi Henriksen. I de senere årene har det blitt skrevet flere ganger at vi har mistet både helter og originaler i den senere tid. Hvor blir de av, er samfunnet blitt for striglet? Men allerede i 1977, da The Stranglers spilte inn denne punklåten funderte de på hvor alle helter var blitt av. I denne sangen nevnes Leo Trotsky, William Shakespeare med flere. Men låta eier seg sjøl. Det er en fengende låt, en jeg aldri har gått lei av å høre. Låt nr. 8 i «julekalenderen» blir denne.

9. Status Quo – Gerdundula (1971)

Vietnamkrigen holder på for fullt. Apollo 14 er sendt til månen. General Idi Amin tar over Uganda etter et statskupp, mens Per Borten styrer Norge frem til våren. Trygve Bratteli overtar. Siden vi befinner oss i julestemning; 1971 var også året da Sølvguttene vinner korkonkurransen BBC: Let the People’s Sing. Musikalsk blir begge de to neste låtene på lista utgitt dette året. Begge var blant mine aller første musikalske favoritter. Status Quo holder det gående ennå, etter å ha eksistert siden 1962. «Gerdundula» er en artig låt med den tidlige «Quo-sounden» som de tidligere medlemmene Alan Lancaster og John Coghlan var med på å tilføre bandet. Albumet «Dog Of Two Head» ble utgitt med både denne og den sju minutter lange «Umleitung» på. Når jeg sto i kjelleren til Henrik og spilte luftgitar til «Mean Girl» var den også hentet fra dette albumet. Jeg velger meg denne.

10. Elvis Presley – Funny How Times Slips Away (1971)

Kongen må med på lista. Jeg kunne selvsagt valgt den som ble min inngang til Elvis, nemlig den siste hiten hans «Moody Blue» (1977). Men tidsmessig ved årets slutt faller det lett å velge en annen favoritt skrevet av Willie Nelson. Denne handler naturlig nok om tida som går, om hvor lett det er å glemme. I sangen møtes to tidligere kjærester. Hun har funnet seg en ny, noe han finner en smule underlig, siden de nettopp elsket hverandre. Og så har han hørt at hun sier de samme tingene til han nye som hun sa til han tidligere. Joda, tidene endrer seg. Kanskje reflekterer du over det samme ved inngangen til 2016. Elvis gjør denne mesterlig. Han er jo Kongen, selv om han forlot oss i 1977. Konger dør ikke, ikke helt.

11. Melanie – They Can Find You In Your Dreams (2004)

Ikke alle vet at Melanie Safka var blant artistene på den legendariske Woodstock-festivalen i 1969. Melanie har en egen følsomhet i stemmen som skiller henne fra mange av dagens pop-artister. Den litt skjelvende stemmen synger ennå, slik den har gjort siden 1967. «Lay Down (Candles In the Rain)» ble skrevet etter hennes opptreden på Woodstock, men flere av sangene er kjente. Ikke minst hennes versjon av «Ruby Tuesday» og «What Have They Done To My Song, Ma». Den jeg falt for er temmelig ny, utgitt i 2004. Tittelen sier mye om hva den handler om. Det er farlig å bli kjær, for selv etter at det er slutt kan de finne tilbake i drømmene. Få vet at jeg var veldig nær å få Melanie til Protestfestivalen for noen år siden, men så døde hennes mann og manager plutselig.

12. Donna Fargo – You Were Always There (1973)

Jeg måtte ha med denne «grinelåta», for jula er en tid for minner. «You Were Always There» handler for meg om faren min. For deg kanskje om din. Du var alltid der og plukket meg opp når jeg falt. Du var alltid der, men nå vet jeg at jeg gjerne skulle kjent deg bedre. Du satt på sengekanten og ba fadervår med meg. Du sang for meg til jeg sovnet. Du var der alltid og passet på meg. Jeg angrer sånn på at jeg ikke tok meg tid til å bli bedre kjent med deg. Jeg angrer sånn på at jeg aldri tok meg tid til å spørre deg om dine drømmer, om det å ha det vondt og om ensomhet. Hvis du hadde et ønske, en drøm, hva ville det vært, om du kunne få leve om igjen. Jeg kan ikke tenke meg en viktigere sang å ta med seg inn i et nytt år. Tid for gode minner, nostalgi og ikke minst verdier.

13. Gordon Lightfoot – Rainy Day People (1975)

Altfor undervurdert, men canadiske Gordon Lightfoot er en av tidenes låtskrivere. Det sier jeg uten å blunke. Da er det helt ålreit at han selv har Kris Kristofferson som sin fremste inspirasjon. Jeg er imidlertid ikke alene om å mene det jeg mener. Robbie Robertson fra The Band kaller 77-åringen for «a national treasure». Bob Dylan har han også blant sine favoritter. Neste sang på lista er nettopp med Lightfoot, hentet fra hans 1975-album «Cold On The Shoulder». Mange av oss er en del av «Rainy Day People». Lightfoot kjennetegner dem med at de vet når det er på tide å ringe, med at de venter til de har hørt alt før de snakker, med at de ikke lyver når de forteller deg at de har vært like langt nede som deg. De gjør ikke noe av om du feller en tåre eller to. Melodien passer til teksten, det er noe av genialiteten til Lightfoot. Helstøpt, eller som Åge Aleksandersen ville sagt, «hel ved».

14. Åge Aleksandersen – Va Det Du Jesus (1984)

Apropos Åge. Jeg har alltid vært glad i sangene hans, helt siden jeg var på konsert med Åge og Sambandet på en fotballbane utenfor Hellvik på Jæren omtrent på den tida «Levva Livet» kom ut. I buskene lå nye kjærester og elsket, og Gud vet hvor mange barn født, Åge har vært soundtracket til. Denne sangen har jeg vært spesielt glad i fordi den handler om å bry seg.  Slik tolker jeg den. Tittelen på sangen er en fortelling om mennesker som ikke klarer å følge i fotsporene til Jesus, uansett hvor mye vi forsøker. «Va det du Jesus. Va det dæ vi mista igjen. Å, va det sjansen til livet vi lemlesta no igjen». Det var så riktig at nettopp Åge fikk den første minneprisen etter Erik Bye. Han er den fremfor noen som har overtatt Høvdingens posisjon. Han fortsetter å synge og mene med sin ærlige fremtoning, sin ydmykhet og sin evne til å bry seg. Er det rart vi blir glad i han.

15. David Bowie – Golden Years (1975)

Sangen var med på «Station to Station» og har mye 70-talls-klang i seg. Fengende låt, plystring og de gylne åra sammen med henne. Tittelen passer fint inn når en skal gjøre opp en slags status. Hvilket år var ditt gylne år? Jeg vil si 1975 var et av mine. Livet var en lek og det var evig. Vi hadde knapt hørt om døden. Fotball og musikk, alvor i leken, mens i dag er det mer forsøk på lek i alvoret. Bowie har vært som en musikalsk kameleon helt fra sin androgyne periode rundt Ziggy Stardust til i dag og i det albumet som traff meg best, på begynnelsen av jappetida. Men «Let’s Dance» er noe helt annet enn albumet denne er hentet fra. Men jeg digger både den og «Ashes To Ashes» som får meg til å tenke på at vi alle er støv.

16. Bob Dylan – Make You Feel My Love (1997)

«Time Out Of Mind» er av mange regnet som et av Dylans aller beste album. Det sier ikke så lite, for katalogen er uendelig lang. Personlig er «Not Dark Yet» den største, men denne passer best i tida med nyforelsket glød i moden alder. Dessuten er vi blitt påminnet om den først ved Mikael Wiehe og Ebba Forsberg og så med Ingebjørg Bratland. Sangen ble faktisk først spilt inn av Billy Joel, til Dylan selv tok den med på sitt album. Når regnet slår imot deg der du går, og når du ikke vet din arme råd, da vil jeg holde deg i tusen år, fordi jeg elsker deg. Vi trenger noe lyst og oppbyggelig, noe håp på vei inn i et nytt år. Vi må ha det. Livet er for vanskelig, for uforutsigbart, der bare kjærligheten er lett på foten og sterk som en bjørn.

17. ACDC – Thunderstruck (1990)

Pumper du jern eller løper, ja da er denne akkurat det adrenalinkicket du trenger. Jeg kunne gjerne plusset på Jerusalems «Krigsman» (1980), men får bare med en av dem. Utgitt på albumet «The Razor’s Edge» (1990) og kanskje det beste sporet dette seige hardrockbandet fra Australia har gitt ut noensinne. Det til tross for en hektisk periode sent på 70-tallet, da jeg hørte mest på dem, midt imellom ABBA og Roger Whittaker. Bandet og spesielt Angus Young klarte å få meg påtent, det gnistret fra dem, selv om jeg ikke akkurat var noen stor fan av hardrock. At sangen er et adrenalinkick bekreftes ved at fotballaget Atlético Madrid alltid synger den på bussen på vei til kamp. Engelsk Premier League-klubb Swansea bruker den også som motivasjon. Og altså jeg.

18. Anna Lena Løfgren – Lyckliga Gatan (1968)

Himmelvid sprang fra ACDC til Anna Lena Löfgren, men nå snakker vi minner om den tida vi virkelig befant oss i «lyckliga gatan» tilbake på 70-tallet. Nyttår er tid for se seg tilbake, like mye som å se fremover. Minnene kommer så ofte til meg. Nå er alt borte, jeg fatter det ei. Hun synger om det som er borte, det som er jevnet med jorden, om sangen som ikke er mer, om vennene som er borte som i Lars Saabye Christensens dikt «Gutta». Melodien flyter så lett av sted, slik vi fløy lett av sted som unge gutter. Anna-Lena (1944-2010) fikk en megahit med denne som opprinnelig var en italiensk sang. Den toppet svensktoppen i 14 dager i 1967 og året etter toppet den VG-lista i Norge. Det var samme året jeg flyttet til min «lyckliga gatan». Langt inn i 70-tallet var sangen populær.

19. John Trudell – All There Is To It (1994)

På 35-årsdagen for John Lennons dødsdag 8. desember kom meldingen om at John Trudell har forlatt verden. Kreften tok den 69-årige poeten, musikeren og politiske aktivisten. Han var talsperson for indianerorganisasjonen United Indians, som tok over Alcatraz i 1969. Han ble kalt «a dangerous poet» fordi han stadig kritiserte USAs behandling av indianerne. Det fortsatte han med hele sitt liv, og han hadde og grunn. I 1979 ble kona, svigermora og hans 3 barn brent inne i en brann han hele tiden har hevdet var påsatt. Det skjedde mindre enn 12 timer etter at han hadde satt fyr på det amerikanske flagget. Filmen «Trudell» (2005) oppsummerer et liv Trudells gode venn Kris Kristofferson mener er en av vår tids store Helter. Jeg glemmer aldri øyeblikket da vi på vei fra Oslo til Kristiansand i 2004 hadde Kristofferson og kona i baksetet. Jeg puttet «Falne Engler – Kris Kristofferson på Norsk» i spilleren. Kris elsket den plata. Når Johnny Lobo kom på, hører jeg låtskriveren kore fra baksetet. Det var et magisk øyeblikk. «Johnny Lobo» handler om John Trudell.  «All There Is To It» er musikalsk poesi med Allen Ginsberg-sting fra Trudells mest suksessfulle album «Johnny Damas And Me»

20. Peter Gabriel & Kate Bush – Don’t Give Up (1986)

Jeg valgte denne, men kunne også valgt Billy Joe Shavers «Try And Try Again». Det er en mektig låt om å holde ut, ikke gi opp. Det handler alltid om å være sterkest, vil kjempe, vil vinne kampene. Men hva når alle drømmene er borte, når tapet er et faktum. Ingen vil ha en taper. Det er da stemmen kommer fra mørket. Ikke gi opp! Du har venner. Du kan klare det. Jeg vet du klarer det. Når alt ser som svartest ut er det viktig at man ikke er alene. Jeg tror aldri vi blir mett av denne. Peter Gabriel og Kate Bush utfyller hverandre så godt her i denne sangen fra året 1986, det året som hadde sine mørke sider. Olof Palme ble tatt av dage, Tsjernobyl-ulykken har etterlatt seg ofre helt frem til i dag. Her i Norge husker vi at 14 omkom da Caledonien brant. Men sangen er evig aktuell.

21. Pink Floyd – Another Brick In The Wall Prt. II

Pink Floyds «The Wall» kom ut like før inngangen til 80-åra. Jeg husker vi satt på internatet på Drottningborg når min romkamerat med det anlegget guffet opp lyden. Helikopterduren i sporet etterpå så høyt at man trodde det var landet på taket, teksten der det lærerne blir formant om å la oss være i fred. Vi trenger ingen utdanning. Tidene har forandret seg, det er ikke lett å få jobb uten utdanning i dag. Jeg gjorde imidlertid som Pink Floyd sa, hoppet av skolen etter et år fordi jeg fikk jobb. Aldri mer skole igjen. Geniene i Pink Floyd visste hvordan lage den perfekte sang. Det var versjonene I, II og III, men det var toeren vi hørte på, selv om den ble forbudt i noen land. Roger Waters skrev sangen. I 1980 ble den brukt som protestsang for elever i Sør-Afrika. Det var samme året den traff meg.

22. Dory Previn – Lady With The Braid (1971)

Jeg ble hekta på Dory Previn første gang jeg hørte henne på plate. Disse sangene, skapt i en så skjør og følsom tilstand og delt med oss alle. Inspirasjonen hentet hun først og fremst fra samlivet og senere bruddet med stjernedirigenten André Previn. Tekstene går i retning det vi kan kalle psykologi, religion og sex, men først og fremst denne utømmelige tanken som dreier seg om kjærlighet – på godt og vondt. Hvis Joni Mitchells «Blue» var å «dele for mye», så kan det i høyeste grad sies om albumene Dory gav ut mellom 1970 og 1976. Følelsene fikk hun nok etter en turbulent barndom med en far med et svingende humør etter at han ble gasset under 1. verdenskrig. Albumet fra 1971 er det albumet jeg har spilt mest, med kutt som «Angels And Devils The Folowing Day» og «Stone For Bessie Smith». Kjærligheten og begjæret får mest utløp i «Ya Da La Scala» og den jeg har valgt, «Lady With The Braid». På en forsiktig, men avslørende måte forteller hun hvor avhengig hun er av han. «Isn’t going home a lonely ride?». Har du først hørt denne, vil du høre flere. Fin start på året. Dory ble en gammel dame på 86, gikk bort i 2012.

23. Patti Smith – Boy Cried Wolf (2000)

Hun fyller 70 i 2016. Artister har opp gjennom årene blitt regnet som ambassadører for menneskerettigheter og rettferdighet, på forskjellige måter. Noen er sterkt engasjerte, andre ikke. Blant de kvinnelige er Patti kanskje den aller tydeligste. Flesket opp i rocken med rom på Chelsea Hotel, og med William Blake som fyrtårn. Patti er dronninga, sjefen eller hva man kaller henne. Denne sangen likte jeg fra jeg hørte den første gang. Lidelse er temaet, det å bli bundet fast og påført lidelse. Poesien i tekstene gjør henne til musikkens poesidronning. Fordi hun stadig turnerer er det stadig muligheter til å høre henne live, slik jeg gjorde første gang på Peace & Love i Sverige for en del år siden. Diktet hun resiterer i starten av sangen står for seg sjøl, på sedvanlig Patti-vis.

24. Haddy N’Jie – We Shall Overcome (2009)

Jeg lovet en sang nyere enn ti år. Det er denne. Men jeg lyver litt. Pete Seegers verk var hymne for borgerrettsbevegelsen på 60-tallet og fremført av Joan Baez og de andre bak fanene til Martin Luther King. Egentlig er den laget ut fra en gammel gospelsang fra 1901, men omgjort av Seeger. Når jeg tenker på alle de tusener som har sunget den, alle stjernene som har spilt den inn og at den faktisk også ble fremført av Bruce Springsteen etter 22. juli, er jeg likevel ikke i tvil om at Haddys versjon tilhører de ypperste. Derfor er jeg stolt over at hun faktisk spilte den inn på Protestfestivalens jubileumsalbum «Fight Apathy» i 2009. Sangen kom på 2. plass i avstemningen over tidenes protestsanger. Haddys stemme er blant de beste vi har i dette landet. Hun gjør den nakent og stille, uten forstyrrende instrumenter. Må høres.

 

Var det en okay liste? Håper det. Tirsdager kl. 22, søndager kl. 22 frem til nyttår, kan du høre mine julesanger på Radio Sør.