«I himmelen er alle interessante mennesker fraværende,» sa filosofen Friedrich Nietzsche. En snever bemerkning fra en som hevdet at Gud er død, tenker jeg. I alle år har jeg søkt tilflukt hos de som har vært ute noen vinternetter, når det har stormet, men også ellers.
I hver familie er det en eller annen som går sine egne veier, har jeg hørt. Tilfeldighetene gjorde vel at det tilfeldigvis ble meg i min familie. Hos de andre er man gjerne avvikeren, den med problemer. Hos den det gjelder er det slik han eller hun vil leve sitt liv, uten at andre skal styre. Vi har et liv, og bestemmer selv regien.
Jeg ble sittende og smake på ordet «vindskjeiv» i går ettermiddag, og fant raskt ut at jeg aldri ville ta det ordet i bruk om min egen person. Er neppe alene om det. Jeg er et fornuftig menneske. Ansvarlig pappa, med hus og bil, betaler regningene så godt jeg klarer og holder min sti sånn noenlunde ren.
Men jo mer jeg smakte på ordet slo det meg at jovisst er jeg vindskjeiv. Klart jeg er det. Jeg foretrekker å ikke gli inn i mengden, vil ikke bli som alle andre. Jeg er overhodet ikke fornuftig.
Dette slo meg etter å ha vært i begravelsen til en enestående sjel, en lokal kunstner og levemann, som var mer fri enn noen av de «vanlige» menneskene jeg kjenner. Antakelig er det den samme friheten jeg finner i westernfilmer som har gjort at jeg har sansen for disse menneskene mange vil kalle både ufornuftige og problematiske.
Nå er det mange år siden jeg leste romanen «De Vindskjeive» av Carl Frederik Prytz, og enda flere år siden jeg besøkte forfatteren i hans kunstnerhjem midt i Oslo. Han ville vært 92, om han fortsatt hadde levd. Prytz er interessant fordi han smakte på begge verdener. Han var en høyt respektert forfatter og oversetter. I en periode var han ansatt i NRK. Jeg hadde sugd til meg diktene hans og invitert forfatteren til Søgne for å snakke om dikt som terapi. Prytz reagerte med sinne når flere fortalte at de hadde kommet seg ut av psykiatriske sykehus på grunn av diktene hans, noe som kom mer overraskende på han enn på oss. Senere fikk jeg takkebrev og gjorde meg opp mine tanker rundt det som hadde hendt. Jeg tror det var stort for han, når han fikk tenkt seg om. Prytz skrev nemlig boka «De Vindskjeve» etter å ha blitt innlagt på psykiatrisk sykehus en periode. Dag og Tid omtalte senere boka som 70-tallets viktigste bok.
Min teori var at han kom tilbake i «verden», til «fornuftssamfunnet», og da han møtte oss i Søgne hadde han nok brukt noen år på å bearbeide den tiden han var innlagt. Bearbeiding kan gi variable reaksjoner, når man møter seg selv i døra.
Når vi tok farvel med en høyt aktet journalist, penneknekt og «gadas gutt» tok vi også farvel med en fri sjel. Han tok seg noen fester i livet, levde på kanten og levde seg inn i sine ideer, alt på sin måte, slik det skal være. Ingen kan styre den frie sjel, han eller hun som skaper sitt eget liv, og som ikke følger strømmen de fleste av oss gjør til daglig. Jeg ble litt overrasket når det slo meg at de menneskene jeg ofte har trivdes best med ofte har vært problematiske for resten av samfunnet.
I mars 2009 var jeg i bisettelsen til Triztan Vindtorn i Drammen. I den siste boka han rakk å gi ut høsten 2008 «Sirkus for usynlige elefanter» sammenfattet han dikterholdninga si i uttrykket «det lekende menneske». Et fantastisk uttrykk egentlig, som var passende for Triztan selv, og også for han som ble begravet i går.
Vindtorn sa til media da han deltok i debatt om genialitet og galskap på Protestfestivalen i 2007 at de gale har gått foran – avant garde – og staket ut retningslinjene og tøyd grensene for hva vanlige mennesker kan oppleve. Gud velsigne galskapen, uttalte han da. Ganske genialt sagt egentlig.
I 2005 inviterte vi Laurie Grundt – den galeste av de gale – til Protestfestivalen. Både min daværende kollega og jeg hadde sett en dokumentar med kunstneren, som bodde i fristaden Christiania. Vi kastet oss over telefonen til hverandre. Han må vi ha! Han kom, og laget rabalder slik han gjorde i september i fjor da han feiret 91-årsdagen med å fyre løs mot fødebyen Bergen, som han flyttet hjem til for å dø. Han snakket om en by med «røyke – og puleforbud». Kunstneren Bodil Friele kalte han et fyrverkeri. Oddvar Torsheim beskrev han som Nord-Europas eldste hippie. Begge deler stemmer.
Disse vindskjeve er gjerne sta kunstnere, hippier, bohemer, nervebunter og følelsesmennesker. De bryr seg ikke om hva et flertall måtte mene. Mange av dem både røyker og drikker, uansett om de risikerer både livet og helsa. De har levd, levd til fulle. Jeg forsvarer ikke rusbruk, men poengterer bare at de har levd.
Carl Frederik Prytz skrev da han var innlagt om de privilegerte som ikke dør i slummen, i tortur, men av stress og statussymboler, og som han beskrev det i et dikt «i bilene i lenestolene bak kontorpultene foran bilene som kjører enda fortere for å ta igjen tapt tid tapt tid tapt tid». Han regnet seg selv som en av dem, såpass frimodig var han. Kanskje var det derfor han møtte veggen. Livet er jo ingen seilas på noen moderat bølge, men et sammensurium av oppover- og nedoverbakker.
Så hva er problemet i dag? Mange av oss sliter med å tilpasse oss NAV-samfunnet, der alle ansvarlige voksne skal stues inn i A4-tilværelser, som egentlig er et system de privilegerte har laget. Vi skal tvinges inn i dette, enten vi vil eller ikke. Før vi fikk dette systemet, ville mange blitt sett på som originaler, vindskjeive. Feilaktig selvsagt, da nettopp det unike med oss mennesker er at hver og en av oss er originaler. I dag skal alle være like, alle ha samme meninger og alle tvinges inn i mengden.
Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har fått slengbemerkninger for å være for åpen, for utleverende eller for inkluderende. I det ligger nok forklaringen på hvorfor jeg har søkt mot de andre i samfunnet, de som er outsidere, avvikere og kreative. I disse møtene kjenner man seg rik, lærer mye og får nye oppfatninger av livet. Mest interessant er det kanskje at noen av oss kjenner oss mer hjemme sammen med disse.
Nietzsche hadde nok rett i at galskapen og annerledesheten hos enkeltindivider er sjeldent, mens det opereres mer fritt i partier, grupper og nasjoner. De fleste av oss vil tilhøre en flokk.
De vindskjeive er de gale, de originale, de kreative, noen av dem også beskrevet som tullinger. Fornuften er kjedelig og død. William Blake, den engelske mystiske og hippiebevegelsens forbilde hevdet dette. Gunvald Opstad skrev om den nylig døde journalisten som en av de siste originaler. Når han skriver at det knapt finnes originaler igjen beskriver han samtidig et samfunn der det ikke er plass til dem. Gunvald vet hva han snakker om. Han har skrevet om flere av dem, ikke minst i boka «utav reisendes folk».
Oldefaren min på morssida ble kalt en original. Han ble kjent som «den siste fortelleren» og gikk hele sitt 96-årige liv i Setesdalsbunad. Han var sta og bevisst på det han gjorde. Han var respektert. De gangene han kom til byen sto ofte Fædrelandsvennen klar for å intervjue. Originaler var interessante intervjuobjekter. Men ikke alle var originaler på den måten, dessverre.
Alle kjemper vi den durabelige kampen mellom plikt og frihet, men I et mer og mer materialistisk og regulert samfunn blir plikten mer styrende. Det blir mer vanskelig å falle utenfor og balansering er blitt mer komplisert.
Fornuften er ofte taus, taler bare når det er riktig å tale. Ingen utleveringer, ingen fall, ikke noe rabalder.
Jeg tror det var det lyrikeren Tove Lie beskrev når hun skrev følgende.
«Hør den store taushet
fra alle menneskene
de tier og tier
kan du høre dem
de snakker seg gjennom
en veldig taushet
kaller den sitt liv
de gjør meg så redd»