To interessante uttalelser den siste tiden får meg til å skrive om et tema som gjør at jeg må stålsette meg litt ekstra for å ta det opp. Det har sin naturlige forklaring.
I mai 2008 tok vi opp «den nye ekteskapsloven» til debatt på Protestfestivalen. Debatten foregikk først i Oslo, men senere i media først lokalt og deretter nasjonalt. Min kollega og jeg skrev et innlegg i lokalavisen med overskriften «øredøvende taushet fra kristenfolket»
Vi visste at den nye ekteskapsloven ville bli en rystelse i de fleste kristne miljøer og menigheter på Sørlandet. Likevel var det helt taust fra den kanten i media.
Så hvorfor var de så tause? Etter å ha fulgt med i media forsto vi raskt at noen ikke våget å ytre seg.
Hvorfor slapp bare den ene sida til i media? Vi fikk mange spørsmål, men ingen svar.
Vi skrev leserinnlegget fordi Protestfestivalen ønsket å stille flere spørsmål og fordi vi ønsket at begge sider skulle få komme frem i media.
Når det kokte som verst deltok jeg i en debatt på NRK, der daværende pastor i Frikirken Jan Gossner innrømmet at vi hadde rett. Kristenfolket var redde, fordi flertallet hudflettet alle som var imot den nye loven som da var til høring, og ord som gikk igjen var «brudd på menneskerettigheter», «full av fordommer», «intolerant». Kristenfolket var gått under jorden og var rystet. Senere kan man vel si at de slikket sine sår. Vi var ikke først ute med å ønske debatten velkommen. Stian Bromark skrev i Dagbladet 9. april det året: «Alle snakker varmt om toleranse, men ingen vil være tolerant». Mohammad Usman Rana skrev i en kronikk i februar 2008 at sekularismen var blitt så dominerende at religiøse mennesker som tar sin tro alvorlig, blir undertrykt.
Det siste er særdeles interessant.
Brevet vårt vakte voldsom oppstandelse. Man kan også si at det haglet med kommentarer om oss personlig. Vi ble kalt homofobe, til tross for at Protestfestivalen alltid hadde invitert homofile deltakere på festivalen. Kultureliten i Kristiansand ble intervjuet og vi fikk ord på oss for å ha begått «intellektuelt selvmord».
Det ble noen tøffe måneder for de rundt oss. Det ble ikke bedre når Fædrelandsvennen gav oss skylda for at 5000 sørlendinger dro til Oslo for å demonstrere mot den nye ekteskapsloven.
Vi fikk heldigvis støtte også, fra der vi minst ventet det. Fra Einar Gelius og Kåre Valebrokk.
I etterkant har jeg til tider funnet meg selv nynnende på Henning Kvitnes sin sang «evig eies kun et dårlig rykte».
Min oppfatning er at debatten endret klimaet i Kristiansand, og ikke minst lokalbefolkningens forhold til Protestfestivalen. Jeg skal ikke si så mye mer om det. Jeg måtte bare få ryddet dette av veien for å få skrive litt mer om det overskriften hentyder til.
Oslo Symposium ble arrangert nylig. Symposiet er på mange måter de konservative kristnes egen lille arena for å ytre seg. Den arenaen er blitt mindre og trangere og bærer kanskje også mer preg av nettopp det. Den som blir undertrykt blir som regel sintere.
Alf Gjøsund er kommentator i den kristne avisa Vårt Land. Han har vært på Symposium og skrevet kommentar til avisen lørdag 21. mars. Her hevder han at dette er «kristen-Norges outsidere». Han mener de etablerte kristne organisasjonene holder dem på en armlengdes avstand». Det kan man vel knapt være uenige om.
Men Gjøsund skriver også at de konservative kristne ikke har fulgt med i tiden. Han mener bl.a. at TV-stasjonen til Jan Hanvold «antakelig har skremt bort flere fra kristendommen enn Human-Etisk Forbund og at formuleringer som ville sjokkert vanlige folk blir applaudert».
Gjøsund trekker frem homobevegelse, statsfeminisme og Islam som forumets fremste fiender. Han skriver blant annet at «selv har jeg ikke helt fanget opp hvem disse statsfeministene er, men jeg får vite hva de står for: De vil ha menn som sitter med bedende blikk og bretter servietter, de mener at kvinner er bedre enn menn og vil oppheve kjønn som størrelse. Ikke rart damen ved siden av meg sier huttetu».
Retorikken til en fremtredende kommentator i Norges største kristne avis er oppsiktsvekkende, fordi hele innlegget like gjerne kunne vært skrevet av en kommentator i Dagbladet. Under debatten i 2008 ble nettopp Dagbladet ansett som kristenfolkets verste fiende. Når Vårt Land og Dagbladet snakker samme språk er det skjedd en endring.
Gjøsund har nok rett i at statsfeminismen på mange måter er kristenfolkets fremste fiende, men ikke uten videre rett når det gjelder Islam. I 2008 sto på mange måter muslimer og kristne sammen mot liberaliseringen. Homobevegelsen mener jeg Gjøsund feilberegner. Det var ingen samlet bevegelse, men en bevegelse som både var enig og uenig med kristenfolket. Mange homofile stilte spørsmål i media om hvorfor de skulle inn i kirken for å gifte seg.
Det liberale flertallet var først og fremst heterofile medlemmer av Den Norske Kirke, men også en god del som for lengst var utmeldt av kirken.
I dag er de konservative kristne, blant annet representert med naboen min Øivind Benestad regnet for å være outsiderne eller «underdogs» (den svake part).
Alf Gjøsund kaller dem «de som aldri gir seg».
I februar i år ble NRK-programleder og komiker Leo Ajkic intervjuet i nettopp Vårt Land. Han hevder kristne oppdaterer religionen sin. Ajkic er opprinnelig fra Bosnia og regner seg som ikke religiøs.
«Kristendommen har forandret seg, som en app som oppdateres. De hevder ikke lenger at jorda er flat, og først nå aksepterer kirken homofile. Jeg tror den strenge Gud er blitt varmere for at kirken ikke skal miste følgere,» sier Ajkic i intervjuet. Men Ajkic går lenger enn dette:
«Kirken tør ikke si at homofili ikke er akseptabelt. Den forandrer seg fordi de vet at de fleste mennesker ikke er der lenger. Det er jo fett, men er det virkelig det kirken står for? Du kan jo ikke oppdatere en religion. Det blir for mange sideversjoner,» sier han i intervjuet med Vårt Land.
På mange måter blir bosnieren og ateisten en slags talsperson for kristenfolket, mot sin vilje antakelig. Det kan jo oppfattes som morsomt, og en komiker verdig, men sett med mange kristnes øyne er det kanskje litt pinlig.
Ajkic har utvilsomt ett poeng, det avdekkes blant annet når kommentator Alf Gjøsund gjør sin egen kommentar fordummende ved å fordumme sine egne. Det mest interessante i dette ordspillet er likevel ikke feminismen eller homosynet, men om Gud oppdaterer seg.
I kristen terminologi brukes ofte begrepet far på Gud. I menneskelig forstand skal en far både være streng og mild, slik at barnet ikke blir bortskjemt eller ødelagt i en for fri barneoppdragelse.
Hvis Gud oppdaterer seg, hva slags far er det vi har med å gjøre?
Snakker vi da om en far som hele tiden skifter mening, eller er vanskelig å forholde seg til? I biografien hans (Bibelen) vises det frem en streng far som driver avstraffelse hvis man ikke hører etter, eller hvis liberalistene har rett, en far som vingler og «oppdaterer seg» hele tiden etter hva som skjer til enhver tid. Hvilken far er best? Noen vil hevde at det er sunt å være i stand til å skifte mening, men hvis man skifter mening til stadighet gir det kanskje ikke et spesielt godt bilde av en egnet far? Kanskje ville barnevernet grepet inn.
Det er vel dette kristenfolket (også kalt de konservative kristne) mener. De tror på den strenge far. Kulturformidler og sokneprest Ivar Skippervold er blant de som tar sterk avstand til «kristenfolket». «Det er frekt å kalle en politisk bevegelse for Kristenfolket. Det er tyveri. Det er å stjele identiteten til mennesker som ønsker å være kristne. Stjele min identitet,» skriver han i Vårt Land.
Det er ingen tvil om at Skippervolds kristendom har flest følgere i dag, men også gode argumenter. Håkon Dahl (66) skrev i samme avis om hvordan han som 5-åring planla å ta livet sitt for å dø mens han ennå var syndfri og garantert plass i himmelen. Mye av det konservative kristne har stått for har vært svært skadelig.
Hvem har så rett? Med alle appene og oppdateringene som finnes i dag er det ikke lett å velge. Det blir uansett ren tipping, og om du vinner får du først vite det når du har forlatt jorda.
Men det burde være et høyst relevant og interessant spørsmål å debattere i Vårt Land. I stedet velger kommentatoren å «oute» den delen av de kristne han kaller «outsiderne».
Det er i selve debatten man finner svar, det er hverken ved å stemple en hel gruppe av sine egne eller å gjøre som strutsen, å stikke hodet i sanden.
Jeg vet fortsatt like lite og sitter igjen med det samme spørsmålet jeg begynte med:
Kan Gud oppdatere seg?