Annonse
Annonse

Når regnet en gang kommer


Foto: Privat

Når regnet har lagt et mørkt teppe over våren er det heldigvis ikke bare tid for å sitte å vente på lysere tider. Sommeren er allerede i emning. Den vil beseire våren, slik våren beseiret vinteren.

Hodet mitt er så stappet med tanker at det ikke er plass til nye tanker og det er litt dumt, for som med alt i livet, trenger også tankene fornying. Akkurat nå er jeg en «Worried Man» som Johnny Cash sang, men jeg er vel så mye de menn Barry White sang om, med atskillig mer lystige og sprelske tanker i meg. Jeg er som Kris Kristofferson synger «en vandrende selvmotsigelse».

Akkurat nå funderer jeg på de enorme økonomiske utfordringene i Protestfestivalen, som tross alt er livsverket mitt, store deler av livet mitt og jobben min. Det er 10 dager siden jeg skulle hatt lønn, men verre er det med alt det andre som må ordnes opp i for at vi skal komme i mål den 11. september. Men det har alltid ordnet seg av en eller annen uforklarlig grunn. Protestfestivalen kommer til å bli arrangert for 17. gang, ellers vil alt som har skjedd de siste åra være et ras av fornærmelser. Jeg tror på merkelig vis at selv uten at min tro på bønner er særlig å skryte av er jeg blitt overbevist om at min fars bønner fremdeles virker.

Mye fyller opp hodet i disse dager. Hvem skal åpne? Hvem skal snakke om ondskapens sirkel? Hvem skal lede den siste debatten? Hvem får minneprisen? Hvem skal synge? Jeg plages også med min egen psyke, med å eldes og redselen for å bli syk, med hus og hjem og med irritabel tarm.

Men så har jeg de andre, mer hyggelige tingene. Denne sommeren skal jeg gifte meg i landet til to av mine helter, Juha Mieto og Tove Janssons Snusmumrikken.  Jeg skal frakte alle de tre barna mine til Vaasa, kjøre en halvtime til mot en liten bygd med en butikk og en kirke fra 1825. Noen av mine venner kommer med på denne reisen og resten samles til fest på Odderøya i august. Tenk det, jeg skal gifte meg og på bryllupsreise etter de harde åra jeg aldri hadde trodd jeg skulle overleve. Jeg som er så lite bereist, jeg med alle mine angster og fobier som aldri vil slippe taket.

En typisk tanke når alt går så godt er denne: Når kommer nedturen?

Midt i alt dette plages jeg altså med hvorfor jeg plages så mye når alt er så greit. Ja, bortsett fra uroen rundt det opplagte.

Jeg skal gifte meg med bare de nærmeste til stede, før vi skal spise på den gamle herregården der det finske nasjonalikonet Jean Sibelius giftet seg sommeren 1892. Lørdagen blir det grillfest med finske venner hos kommende svigermor, bare en liten joggetur unna herregården.

Jeg giftet meg første gang i sjømannskirken i Hamburg sommeren 2003. Før det fikk jeg en sønn med min første store kjærlighet og på sett og vis var jeg gift da også selv om vi aldri kom oss til kirken. Hvis jeg regner dette inn blir dette altså mitt 3. ekteskap.

I miljøet jeg vokste opp i på Sørlandet var det tabu å skille seg og i alle fall gifte seg på nytt. Det var noe man kunne gjøre hvis ektefellen vandret heden. Vi var nesten de eneste med skilte foreldre. Jeg var 11 år og året var 1974.

Hverken min far eller min mor giftet seg igjen. Min far som var dypt troende var imot å skille seg og forsonet med å leve resten av livet alene.

Kvinnene som hadde barn med flere var selve skrekkeksempelet utover 80-tallet. De var billige, lette på tråden og jeg kan tenke meg at all sladringen og de nedlatende kommentarene om disse kvinnene ikke var så mye bedre enn det var på 1800-tallet, når barna som ble født av alenemødre ble kalt for «uekte barn». Jeg hadde den samme nedlatende holdningen som alle andre. Det gjaldt i mindre grad også mot de som var skilt. Det var noe lettere å være omgift mann.

Vi ble hakkekyllingene der vi bodde, fordi faren min ikke bodde der fra midten av 70-tallet. Når min mor traff menn skjelte jeg henne ut og fikk til svar at «bare vent til du selv blir skilt».

Aldri i livet om jeg skulle bli skilt og gi henne rett. Derfor var jeg livredd for å binde meg før jeg altså falt pladask og fant den store kjærligheten sommeren 1990.

Jeg var 27 år da og mer enn moden nok.

Når jeg så gikk igjennom min «helfrelste» periode fra midten av 80-tallet fikk vi i tillegg vite i klartekst at å skille seg er synd. Å gifte seg på nytt er dobbelsynd. Det å leve som samboer var en form for trippelsynd. Alt var synd, bortsett fra å forbli gift, noe man jo ikke alltid kan bestemme selv.

Ja helt fra jeg var barn var det sånn på Sørlandet at man ikke kunne skille seg og hvis man gjorde det måtte man forbli alene.

Nå skal jeg altså gifte meg for 2. eller 3. gang, alt ettersom. Spørsmålene er mange. Men jeg overser dem alle, for livet er for kort til å ikke satse på kjærligheten. Bibelens budskap handler jo om kjærlighet.

For livet er komplisert, livet er uforutsigbart og hvis det finnes en Gud der ute, noe jeg har fått erfart mye bevis på de siste åra, ja så hyller han kjærligheten også mellom mennesker.

Erik Bye har en prisbelønt vise som heter «Når Regnet en gang kommer», med en av de sterkeste tekstene jeg hører og en av de fineste visene jeg vet om. Når visa vant Edvard-prisen som beste sangtekst var begrunnelsen at det var ei klassisk historie om kjærlighet, om to elskende som ikke kan få hverandre på grunn av ytre omstendigheter – i det tilfelle en sandstorm i Kalahariørkenen. Erik Bye sprenger de konkrete rammene for denne enkle situasjonen og gir oss en tekst som forteller om et universalt håp som lever i mennesket og naturen. Resultatet et sterkt gripende, både som realistisk handling og som metafor.

Når vi trer inn i kirken denne torsdagen i juli så er det med stor tro på at dette skal vare resten av livet. Regnet er falt over byen når jeg sitter og skriver dette. Tåken har tatt utsikten, men når jeg venter på sola er det andre som venter på regnet. Sånn er livet. Vi må gripe de mulighetene vi har og glede oss over dagen og kjærligheten.

Når Erik Bye på sine eldre dager sang med sin sprukne røst brister lett min egen stemme når jeg forsøker å avslutte visa hans:

Da skal vi møtes, vi to,
Med latter, sang og kyss,
Så våre sprukne lepper
Brister og blør.
Og vi skal rope
Til mennesker, vekster og dyr:
Se! Også vår kjærlighet lever.




Annonse
Legg igjen en kommentar

Har du en mening om denne saken?

KRS247 ønsker en åpen og saklig debatt. Her kan du fritt komme med dine synspunkter, men vi krever en respektfull og saklig tone og ber om at du holder deg til sak. Trakassering, hatske utfall og trusler aksepteres ikke. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg. Du må bruke ditt egentlige navn, falske profiler vil bli utestengt. Før du publiserer - tenk gjennom at mange kan se hva du skriver.

kommentarer