Stig Larsson kalte sin boksuksess for «Menn som hater kvinner», den er filmatisert. Denne varianten passer inn i tiden.
Jeg får nerver når jeg bruker overskriften i dette innlegget. Jeg vet at det er tabubelagt å snakke nedsettende om kvinner. Men i Vårt Land her forleden og i Dagsrevyen i går snakket avisas kommentator Berit Aalborg om «menn som hater kvinner». Det er helt greit for de fleste.
Saken det handlet om var nettroll, «mobbere» som bruker personhets mot journalister og andre meningsytrere, spesielt hvis de er kvinner.
Aalborg mener menn er verst fordi de bringer inn seksuell ydmykelse, trusler, voldtekt og trakassering. Samtidig sa hun noe annet, nemlig at vi har fått et samfunn der færre våger å si hva de mener fordi belastningen blir så stor når personangrepene er ute av kontroll på grunn av sosiale medier.
Jeg har opplevd sjikane og det jeg vil kalle «nedstempling» over lengre tid, først og fremst fordi jeg har provosert mange når jeg har ytret meninger på sosiale meninger, ofte i forbindelse med Protestfestivalen. Kvinnelige journalister har jeg oppfattet som verst, det må jeg tåle. Men også på sosiale medier opplever jeg kvinner som verst.
Jeg har ofte kjent sterkt på tanken om å senke flagget, trekke meg tilbake, bare spille fotball med guttungen, lese dikt og gå turer i skogen. Det er lett å kjenne på tanken for å få fred. Dessverre er det sånn at når man har vokst opp med kritikk og «nedstempling» og også har opplevd mobbing, blir selvfølelsen tråkket skikkelig på når det bare fortsetter.
Så hvorfor slutter jeg ikke? Det er minst to årsaker til det. Protestfestivalen er blitt en livsstil, men også jobben min. Jeg tror aldri jeg kunne fungert i, eller ville fått en annen jobb i dag. Samtidig ønsker jeg ikke å la disse hatefulle ytringene få vinne frem. Når tanken om å gi seg dukker opp hører jeg ekkoet fra disse stemmene si «Ja, gjør det. Legg ned festivalen, så får vi alle det bedre». Det er da jeg blir mer sikker på å fortsette.
For at samfunnet skal bli bedre, må alle meninger få slippe til. Jeg kan ikke tenke meg et mer farlig samfunn enn et samfunn der kun noens meninger er gyldige. Likegyldighet vil ramme et slikt samfunn, etterfulgt av apati.
Noe av skylda for hetsen må jeg ta på egen kappe, som har stilt meg utsatt til med å mene noe, ofte om samme tema over lengre tid, på sosiale medier. Men hvorfor skal man utsettes for personangrep, som går utover ikke bare den det gjelder, men ens familie og nærmeste.
Jeg må innrømme at jeg er imponert over Hege Storhaug, som over flere år har tålt hetsen hun har blitt utsatt for. Det at hun nå er kommet i flytsonen er henne vel unt.
Aalborg skriver i Vårt Land at det som er mest betent å skrive om er innvandring og likestilling, og det er nok riktig. I tillegg vil jeg legge til at meninger som kan tolkes som kristen konservativisme, og meninger om fattigdom i Norge er minst like ille. Hva gjelder likestilling har jeg opplevd at det å skrive om mannen som taperen i samfunnet, det er risikosport.
Jeg har opplevd kvinner verre enn menn. Den gang jeg var involvert i krisetelefonen for menn her i byen på 90-tallet, var det mange skadeskutte fedre, uten unger og med elendig økonomi. Der hørte jeg ofte om den psykiske volden som mange kvinner påfører menn. Jeg opplevde mange skjebner, men først og fremst opplevde jeg en urettferdighet og et savn jeg selv opplevde som skilsmissebarn på 70-tallet. Samfunnet trengte desperat en endring.
Ofte blir den fysiske volden den som kommer frem til mediene. Ikke bare jeg har reagert. Bare de siste årene har jeg lest hundrevis av artikler som «den overflødiggjorte mand» (dansk artikkel fra sommeren 2014).
Jeg har fått kritikk for å ha blandet sammen personlig engasjement med temaer til Protestfestivalen, men er det ikke slik at det ofte er gjennom erfaring man finner ut mest?
Martin Luther King sa en gang at «vårt liv tar slutt den dagen vi slutter å si fra om det som betyr noe».
Allerede i 2000 tok vi opp temaet om mannsrollen på Protestfestivalen, da med debatten «Protest mot barneloven» og «Fedres rettigheter». I 2003 under OsloProtest, snakket artisten Gry Jannicke Jarlum om mannen som taperen. Klassekampen laget en serie om mannen i krise. Mange ganger har Protestfestivalen i en eller annen sammenheng tatt opp temaet. Noe av ideen med festivalen har vært å ta opp tabubelagte tema og invitere de som til enhver tid ikke slipper til på andre arenaer.
Når motstanden mot kristne verdier begynte å gjøre seg gjeldende var det naturlig at Protestfestivalen blant mange andre, også inviterte representanter for disse. Derfor var Finn Jarle og Anita Apelthun Sæle faste gjester de første åra festivalen ble arrangert.
Jeg ser ikke bort fra at kvinner som ikke liker overskriften og som i tillegg ønsker et sekulært samfunn har latt seg irritere over lengre tid.
Derfor bruker jeg overskriften «kvinner som hater menn». Jeg mener denne uttalelsen skal være like tillatt som «menn som hater kvinner».
Det har pågått en debatt om ytringsfrihet over lengre tid i mediene. Ytringsfriheten i Europa har fått en alvorlig knekk etter flere terrorhandlinger de siste årene. Den som har opplevd 2. verdenskrig vil kunne si mye om hvor viktig frihet er for å ha det godt. Vi er så heldige å bo i et av verdens tryggeste land fordi vi kan si det vi mener, tro på det vi vil og leve stort sett som vi ønsker.
Hvis vi skal fortsette å ha det sånn må vi respektere hverandre, uansett om vi er fundamentalt uenig.
Jeg har opplevd kommentarer, spesielt når jeg har skrevet om ulikhet og fattigdom, men også om likestilling, som har vært så belastende at jeg har tenkt alvorlig på tanken om at nå orker jeg ikke mer. Noen deltakere jeg har invitert til Protestfestivalen har kostet så mye av negative kommentarer at jeg har tenkt tanken at jeg heller ville bruke en formue for å få til en konsert.
Det er ikke noe greit når man hele tiden må tenke på hva man sier, hva man skriver og hva man mener offentlig. Uten at man merker det fører det til angst, og den noe knugende følelsen av at det er ulver på jakt hele tiden. Man finner aldri roen, bestandig er det noe å frykte.
Jeg har ikke opplevd «seksuell nedlatenhet» som Vårt Lands kvinnelige kommentator, men jeg har opplevd at jeg ikke har ville gå gjennom byen fordi jeg ser for meg nedlatende blikk, eller at folk jeg kjenner ser en annen vei og har sluttet å hilse.
Noen ganger spør jeg meg selv om Kristiansand er verre enn andre byer. Derfor funderte jeg på å flytte festivalen til Oslo i fjor.
Selvsagt kan man fjerne seg selv fra sosiale medier, men da fjerner man også den arenaen der man får fortalt flest hvorfor Protestfestivalen er så viktig. Jeg fjerner da også muligheten til å skape en konstruktiv debatt om et tema vi snart skal ta opp på festivalen.
Men det som er mest tøft er når hetsen kommer fra Berit Aalborgs egen yrkesgruppe, journalistene. Jeg tror aldri jeg kommer over en 2-siders kommentar i en avis en sommerdag for et par år siden. Jeg klaget ikke inn til PFU, som flere sa jeg burde. Jeg trakk meg tilbake og ble en skadet fugl en stund i stedet. Selv om tiden leger alle sår, er det noen kommentarer som aldri skulle stått på trykk.
Når Eva Weel Schram sang Henning Kvitnes sin sang på «Hver gang vi møtes» sist lørdag var tittelen på sangen helt sant. «Evig eies kun et dårlig rykte», er dessverre en sannhet.
Det er ingen selvfølge at en festival som Protestfestivalen fortsatt eksisterer etter snart 16 år og 17 festivaler. Når man opplever gleden over oppmuntrende kommentarer, lykken over å ha fått det til nok en gang, spenningen i uka den varer, det sterke møtet med flere av deltakerne og befrielsen over å ha fått satt viktige tema på dagsorden, veies det hele tiden opp mot spydige kommentarer, nedlatende blikk, all usikkerheten rundt økonomi, maset etter penger og følelsen når man merker innerst i hjertet noe som ble sagt som virkelig gjorde vondt.
Jeg er av den oppfatning at vi alle er plumpet uti dette livet på samme måte, og derfor må vi forsøke å på best mulig måte finne en vei sammen for å trives. Ingen av oss kommer ut av dette livet i live, så vi kan like gjerne være venner, selv om vi er uenige.
Først de senere årene har jeg forstått hvorfor så mange mener det samme. De som mener noe annet, tør ikke lenger fortelle det til noen.