KRS247.no

Henter værvarsel...

Ikke din dag i dag?

En ulykke kommer sjelden alene, sies det. Flere ganger i livet har jeg opplevd dette som en realitet. Nå er det snart 16. oktober, 5-årsdagen for mitt sammenbrudd. I løpet av noen få timer denne dagen ble jeg separert, mistet jobben og opplevde at «livsverket» gikk konkurs.

I kjølvannet av det lå det en rekke andre «begivenheter» de færreste vil ha på «kjøpet». Krisen pågikk i flere akter over flere år etterpå, men jeg har ikke tenkt å belemre dere med detaljene. Clinton Gregorys sang «Today’s Just Your Day» ble plutselig veldig levende. Man kan vel si at sangen er motsatsen til Åge Aleksandersens «Din Dag».

Når alt er svart finner man ingen åpning. Samtidig erfarte jeg at Leonard Cohen hadde rett. «There is a crack in everything. That’s where the light gets in»

Jeg så livet mitt passere revy, ikke minst når bekjente de neste 2-3 årene sa at jeg hadde krympet. Dødsangsten kom om at noe annet alvorlig også var galt. Jeg ble lammet av angst. Men man skal aldri underslå kriser som tap av jobb, familie, økonomi osv. Det er selve grunnlaget for å ha et godt liv.

Innerst inne var det så mørkt at jeg så døden rasle med sablene, samtidig som det var den jeg fryktet mest av alt. Det var en umulig situasjon som var umulig å komme seg ut fra. Jeg hadde mer eller mindre lite påvirkning på det som ville skje fremover.

Jeg opplevde tida som absurd. Mens jeg trodde jeg ble gal i mitt indre måtte jeg holde meg rolig på overflaten, ikke minst på grunn av mine to små barn som skulle følges opp. Hvis du kan forestille deg andefar som ligger rolig på vannet og padler som en gal under overflaten, så var det meg.

Musikk og lyrikk har i årevis vært to av mine beste venner. I stedet for å dykke hodet ned i selvhjelpsbøker og befatte meg med positiv tenkning lå det naturlig for pessimisten i meg å synke ned i det motsatte. Mine mest spilte låter i 2011 var Anita Lindblom med «Sånt er livet», Bo Kaspers Orkester med «Innan Alt Forsvinner», Tom Waits med «Hell Broke Luce», Elvis med «Make The World Go Away», Kris Kristofferson med «Nobody Loves Anybody Anymore» og REM med «Everybody Hurts».

Når jeg hadde aleneuker dro jeg på skogen og fant Dommedag rundt hver sving, mens jeg forsøkte å holde djevelen på en armlengdes avstand. Når vinteren kom spilte jeg Bjørn Eidsvågs «Vinterland» til det kjedsommelige mens tårene rant.

Musikk er terapi, selv om den er sørgelig. Det er det som er så fint. Gunvor Hofmos dikt er også undervurdert som terapi, selv om Paal Helge Haugen for mange år siden sa til meg litt irritert under et intervju; «Eg driv ikkje i trivselsbransjen».

Jeg har opplevd nedgangstider før. Det var bl.a. sånn jeg falt for tekstene til Kris Kristofferson, som jeg flere ganger har hevdet reddet livet mitt en gang. Musikk i nedgangstider må ikke bety at man må spille «Optimist» med Jahn Teigen om igjen og om igjen.

Midt opp i dette forsøkte jeg å holde meg flytende. Jeg gjorde det jeg kunne. Bl.a. leste jeg mine daglige aviser, som de siste årene også har vært en del av jobben. Over tid blir tyngden av det vonde som i Arnold Eidslotts dikt. «Mitt hus er fylt av deg. Du står i alle hjørner og tier. Men du er blitt meg en fortrolig». Angsten og depresjonen går hånd i hånd, men depresjonen blir på en måte en trøst mot angsten og frykten som er de mer farlige vennene man kan ha når man opplever motgang.

«Depresjon er en friskdom, ikke en sykdom som mange tror,» sa psykolog John Petter Fagerhaug under Protestfestivalens tabukveld i år. Det stemte for meg.

Jeg bestemte meg for å date igjen, selv om jeg fikk høre at man skal ha det bra med seg selv før man kan innlemme andre i sitt liv. Jeg var uenig med dem. Hvordan kunne man møte motgang sammen med noen hvis ikke minst en av partene har opplevd det. Møter man noen i nedgangstider, ja da klarer man alt sammen.

I og med at jeg var permittert ble jeg NAV-slave i denne perioden, noe som ble en ytterligere belastning. NAV-systemet levde sitt eget liv, uten følelser for hva man selv gikk igjennom. Og for å være helt ærlig, hadde de puttet en annen jobb i fanget mitt ville jeg opplevd et nytt sammenbrudd. Jeg opplevde NAV med to ansikter. På den ene siden fikk jeg hjelp til økonomiske utfordringer som strøm og kommunale avgifter for å beholde hjemmet, men på den annen side forfulgte de meg overalt. Hvis jeg uttalte meg i avisen om noe som hadde med Protestfestivalen å gjøre, ringte de meg med det jeg oppfattet som trusler. Beskjeden var klar. Hvis jeg så mye som «tok i» noe som hadde med festivalen å gjøre stoppet de all inntekt, med de følger det ville fått. Men det at jeg fortsatt hadde et håp om at vi skulle gjenoppstå, at jeg fortsatt leste aviser osv. var med å få meg opp av hengemyra. Jeg kom tilbake til jobb og til livet takket være at jeg aldri gav opp, til tross for NAV og til tross for andre omstendigheter.

Hverdagen min med rutinene ble en slags terapi, sammen med de sørgelige sangene, lyrikken og håpet som alltid befant seg et sted under fristelsen til å resignere. Det ble min måte å møte realitetene på, uten å pakke noe som helst inn i bomull.

Jeg fryktet døden krype nærmere for hver dag som gikk, men inni mellom, ja faktisk annen hver uke, da var jeg en annen person. Jeg skulle fungere som pappa, skulle gi barna mine hver eneste lille dråpe av trygghet og kjærlighet jeg hadde igjen i meg. Derfor dro jeg på treninger med dem, ut i skogen, spilte fotball og lagde middag til dem hver dag. På sett og vis holdt de liv i meg ved at jeg var så glad i dem som jeg var og kunne være. Det sperret de vonde tankene ute, annen hver uke.

Det igjen ble en merkelig situasjon. Dagen de dro ramlet jeg sammen som om en sekk med sement hadde invadert blodårene. Dagen de kom tilbake samlet jeg sammen trådene og brukte alt jeg hadde av krefter på rollen som pappa. Det gav håp. Man trenger realismen for å være forberedt og for å få håp. Håpet er vår beste venn i sånne stunder. Håpet om at alt skal ordne seg.

Så snur ting gradvis. Jeg hadde hatt laber tro på noen Gud de siste årene, men likevel klamret jeg meg til noe. Jeg opplevde flere runder med det religiøse vil kalle mirakler. Jeg hadde jo trodd på Gud, for det hadde jeg fra min far. Men etter at jeg mistet faren min i 2000 var tvilen blitt sterkere enn troa. Fra da ble alt som hadde med kristendom å gjøre et håp, mer enn en tro. Hypokonderen i meg måtte ha en mening med det hele. Jeg måtte ha et håp om å treffe faren min igjen. Jeg måtte finne en mening med livet, når dødsangsten raste og alt var håpløst.

Miraklene jeg opplevde var fordelt på en slik måte at det umulig kunne være tilfeldig. I filmen «God’s Not Dead» må en student bevise overfor sin ateistiske professor at Gud finnes. Professoren siterer Nietzsche, Russell, Dawkins og Hawking. Studenten gav avkall på kjæresten, gikk imot sin egen familie og brukte all energi over lengre tid til å lese seg opp på kunnskap til de tre foredragene som skulle overbevise medstudentene som var jury om at Gud fantes. Jeg gjorde ingenting. Jeg bare satt her tappet for livsmot med min tvil og min uro, mens livet gradvis snudde. Livsverket gikk ikke konkurs. Jeg fikk tilbake jobben. Første jula uten penger til hverken mat eller julegaver dukket det opp pengegaver jeg ikke i min villeste fantasi kunne forestilt meg. Jeg mistet ikke ungene. Jeg mistet ikke hjemmet.

Dette var bare begynnelsen på alt som skjedde av positive ting som fikk hendelsene 16. oktober 2010 til å snu til noe positivt.

Jeg har opplevd ting som får meg til å tenke at kanskje Gud finnes likevel, men tar en dag av gangen. Det er fortsatt mye usikkerhet rundt jobb. Det er mye slit og jeg får stadig spørsmålet om hvordan jeg orker. Noen ganger har man ikke noe valg, selv om det kjennes som å gå på en line utenfor Prekestolen.

For meg er 16. oktober for fem år siden blitt nyttig lærdom og historie. Jeg gleder meg over mine fine og flinke barn. Jeg har fått meg kjæreste. Lenger enn det kan man ikke tenke. Livet i seg selv er jo uforutsigbart, slik professor og lege Ingvard Wilhelmsen sier. Mandag 19. oktober, på min datters 8-årsdag, skal jeg høre han snakke om nettopp dette.

Jeg vet om de som sliter med selvmordstanker. Jeg vet om de som har gjort slutt på alt.  Jeg vet om de som synes alt er trist, de som har en tung tid. Jeg vet om de som tenker mørkere tanker. Mitt råd er, ikke gjør det! Man kan aldri angre et selvmord, eller en overdose. Resignasjon er aldri noe godt alternativ, uansett.

Kanskje blir det din dag en dag!

Ofte snur nedturen til en opptur, og kanskje kan dine beste år være årene som ligger fremfor deg. Man kan alltids tenke at «det er aldri for sent å gi opp», som Nils-Fredrik Nielsen skrev i en av sine tristesser, men det er vel så bra å høre på en av Erik Byes mest kjente viser:

«Stien som vi gikk i går er like ny;
Hemmelig som ved vårt første morgengry;
Mangt skal vi møte – mangt skal vi mestre
Dagen i dag – den kan bli vår beste dag»