Annonse
Annonse

I orkanens øye


Når det blåser opp mot orkan og det tilsynelatende er vindstille innafor, er det selvfølgelig snakk om en sannhet med visse modifikasjoner. «Orkanens øye blunker som om det fantes en hemmelighet,» skriver Ylva Eggehorn i diktet som heter «Orkanens øye».

Jeg har nesten alltid klart å holde masken, selv i livskriser. Men jeg er dårlig på å late som. Derfor svarer jeg alltid ikke så bra, hvis det er sånn når jeg får det typiske spørsmålet på Sørlandet, «åssen går det?». Ofte begynner den andre å flakke med blikket, for her skal man svare som seg hør og bør, jo takk det går bare bra.

Men dette er min blogg og jeg står fritt til å dele det jeg ønsker. Mye handler om samfunnsspørsmål, politikk og andre spørsmål som opptar meg. Men i dette innlegget skal det handle om angst, både fordi det kan hjelpe andre og fordi det er en god terapi å være åpen om det.

Jeg får ofte spørsmål om hvorfor jeg vil være så åpen. Oppveksten var preget av få ord, lite åpenhet. Mitt svar må være at jeg frykter bare døden. Jeg ser ingen hensikt i å gjemme tanker fra omverdenen, fordi vi er alle i samme båt.

I forskjellige livskriser har angst gitt fysiske reaksjoner. Men jeg er nådeløs mot meg selv og godtar ikke en gang livskrisen som unnskyldning, selv om frykten antakelig har en god del med det å gjøre.

Jeg har erfart et syltynt skille mellom det psykiske og det fysiske, men midt i orkanen forsøker jeg å ta til meg Ingvard Wilhelmsens ord om å slutte å kjenne etter. Wilhelmsen er grunnlegger av Hypokonderklinikken i Bergen. Ikke bare har jeg vært pasient men også deltatt i en TV2-dokumentar som en av tre hypokondere. Du må ikke stole på tankene. Det meste er tull. Ikke lytt til kroppens signaler, for da kommer du til å høre mye rart, sier Wilhelmsen som selv er lege.

For en god del år siden gikk jeg til det som heter psykomotorisk behandling, en type behandling som handlet nettopp om dette syltynne skillet mellom kropp og sinn. Noen av oss er så følsomme at vi opplever at det fysiske og psykiske går langt inn i hverandre. Det merket jeg når vi flyttet fra et sted til et annet og jeg våknet dyvåt av svette over lang tid. Jeg var så svett at jeg måtte skifte dyne og dusje før jeg kunne sove videre. Det merket jeg da jeg leste om flere forskjellige kreftformer og fikk alle symptomene fysisk på kroppen.

Helt siden jeg var 12 år har jeg levd med angst og dødsangst. Det siste er bakgrunnen for det første. For en del år siden så jeg et TV-program om sangerinnen Eva Cassidy som fikk kreft i hoften og døde. Jeg forsto i etterkant at jeg ikke burde sett dette programmet, men så gjorde jeg det likevel. Ofte kommer de fysiske symptomene en god stund etter «opplevelsen», men de kommer. Det tok en måneds tid før jeg fikk store smerter i hoften. Jeg hadde kontor i byen på den tiden, men jeg vred meg i kontorstolen for å få bukt med smertene. Umiddelbart kom angsten og tanken på det som ble Eva Cassidys skjebne. Dette ble så ille at jeg fikk problemer med å sitte i det hele tatt. Angsten tiltok og siden jeg ikke går til legen for å ta prøver måtte jeg ta tida til hjelp. Slik har det vært med alle symptomer. Man forbinder hypokondri med innbilt syke, men i mitt tilfelle har jeg fått fysiske symptomer mange ganger. Bare tida leger, tida kan gå fort men også veldig sent.

Jeg kan ikke bestemme dette selv. Jeg kan tilsynelatende jage bort tankene, eller forsøke å overse dem, men når de kroppslige symptomene kommer går jeg inn i en tid der jeg har mest lyst til å isolere meg, gjemme meg bort så ikke andre skal se meg. I denne tida lever jeg faktisk helt normalt hjemme, der kun kjæresten min får ta del i det jeg sliter med. Men innvendig er det er kaos av nerver og angst. Da jeg for noen år siden leste i ei avis om symptomer på prostatakreft og diabetes begynte jeg å gå på do hele tiden. Hvis du tenker på at du må på do, så må du og snart styrer det hele tilværelsen. En annen gang leste jeg om tarmkreft og fikk problemer med magen.

I mange år måtte jeg kjenne min egen puls for å kontrollere at alt var greit. Jeg holdt hånda på brystet og lyttet som en tvangstanke det er umulig å bli kvitt. Dette startet fordi jeg alltid gikk med tett nese. Hva skjer når du går på den måten? Alt av muskler spenner seg, nakken spenner seg og til slutt kortpuster du stakkato.

Hva som til enhver tid er problemet handler om symptomene.

Hvordan oppstår det? Det har jeg hatt mange teorier om, men livskriser er en faktor som skaper angst. Nå er det ikke alle som har livskrisen sklidd utover helsider i lokalavisen, det gjør det selvsagt ikke bedre. Men det motsatte kan også skje. Jeg har vært opphengt i «skjebnen» og har opplevd at skjebnen finnes, selv om Wilhelmsen hardnakket forteller at den ikke finnes.

Når jeg gifter meg kan jeg tenke at kanskje blir jeg syk siden jeg nå ikke er alene lenger. På samme måte er jeg sikker på at hun jeg var sammen med da jeg mistet faren min dukket opp fordi jeg ikke skulle gå alene gjennom en livskrise.

Denne tankegangen er destruerende. Uansett hva som skjer, så skaper det angst.

Heldigvis har jeg i dag en kone som ikke har snev av sånne bekymringer. Hun er like rolig og tilsynelatende like ubekymret som før, det burde roet meg. Men jeg kan fortsatt tenke at hun er så rolig nettopp for å kunne takle det som skjer med meg.

I denne tida med negativ fokus i media og usikkerhet rundt Protestfestivalen hadde jeg ikke klart meg uten henne.

Nå for tida er jeg overmannet av angst på ny, noe fornuften i meg setter i sammenheng med livskrisen jeg nå går igjennom. Det verker i ledd, hele tiden på forskjellige steder. I det jeg begynte å fokusere på det ble det verre, mye verre. Når jeg glemmer det merker jeg ikke noe.

Til tross for at jeg kan vri tankene over på at dette er et kjent mønster, så kommer jeg hele tiden til kort mot demonen som visker inn i øret mitt, «tenk om det er noe farlig?»

Nei, jeg går ikke til legen og tar prøver. Der er jeg like låst som jeg alltid har vært i et badebasseng når det kommer til å trekke opp beina fra bunngulvet.

Jeg har funnet ut at pietismen på Sørlandet på 60- og 70-tallet antakelig har hatt en betydning, spesielt det som omhandler skjebnen. I mange år tok jeg avstand fra kristendom fordi jeg ikke ville bli «tatt hjem» eller bli utsatt for at «det var nok meningen». I hjemmet vårt fantes ikke disse tankene, men de fantes overalt i samfunnet. Jeg fant det tryggest å holde meg langt unna kristendom. Det endret seg da jeg på 80-tallet støtte på trosbevegelsen der læren var det motsatte.

I dag lever jeg to forskjellige liv. Utad når jeg er i media eller snakker med folk kan man få inntrykk av en person som kan snakke for seg, er selvsikker og sterk.  Jeg klarer å holde fasaden. Når jeg rammes av akutt angst er jeg veldig glad for at jeg kan trekke meg tilbake, gå en tur i skogen eller snakke om det med kjæresten min. Det har jeg kunnet fordi jeg bestemmer over min egen tid.

Jeg har hatt enorm hjelp av engasjementet mitt i Protestfestivalen som har vært så meningsfylt at det har drevet meg fremover, ikke bakover.

Her forleden tenkte jeg på alle de som alltid har hatt et trygt og godt liv, med helse, god jobb, sikker inntekt og familie uten de store hverdagsbekymringer. Jeg tenkte på at de må jo være sikret et langt og godt liv, men så vet jeg at Wilhelmsen har rett i noe annet. Det meste som skjer er tilfeldigheter.

Jeg vet at mange av oss har våre demoner. Jeg er ikke alene.

Når man går fra livskrise til livskrise, fra angst til angst, kan man stille spørsmål med meningen med livet. Det spørsmålet stiller jeg meg hele tiden.

Ylva Eggehorn beskriver angsten i diktet «orkanens øye»:

«Det er livsfarlig
absolutt livsfarlig
å bøye seg ut.
Maleriene holder på å trenge ut
av sine rammer:
Kartene stemmer ikke: Elvene
synes alltid å renne i feil retning
grenser flyttes.
Ingenting hviler,
din elskedes ansikt eldes
mens du ennå kysser henne for første gang.
Skogene vokser, mumlende
og tynnes ut, omgrupperer seg
Viker til side for de nye veiene.
Veiene er stadig på vandring
uten å røre seg av flekken.
Orkanens øye blunker
sakte som om det fantes en hemmelighet»

Diktet minner meg om noe jeg selv skrev da jeg mistet faren min. Jeg har innsett at livet aldri kommer til å bli noen dans på roser, men har lært meg kunsten å nyte dagene.

Jeg tror det handler om å ta vare på øyeblikket, om kjærlighet, om å drives fremover av en mening der du er, for meg ikke minst i arbeidet med å lage Protestfestivalen. Jeg tror på åpenhet, ærlighet og at ethvert menneske får lov til å være seg selv, ikke bli tvunget inn i noe eller noens. Jeg tror på livet, på den gode tåren i øyekroken når datteren min ser på meg med de store blå øynene, eller på gleden når sønnen min har vunnet en fotballkamp.  Jeg tror på den lune vinden om våren, alt livet som våkner når vinteren har ryddet seg bort. Jeg har tvilt meg til at Gud finnes, at livet ikke er meningsløst, at de gamle som er borte skal få treffe de unge som lever i dag.

Ja, jeg tror det finnes en hemmelighet i orkanens øye.




Annonse
Legg igjen en kommentar

Har du en mening om denne saken?

KRS247 ønsker en åpen og saklig debatt. Her kan du fritt komme med dine synspunkter, men vi krever en respektfull og saklig tone og ber om at du holder deg til sak. Trakassering, hatske utfall og trusler aksepteres ikke. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg. Du må bruke ditt egentlige navn, falske profiler vil bli utestengt. Før du publiserer - tenk gjennom at mange kan se hva du skriver.

kommentarer