Annonse
Annonse

Hvor er det blitt av den kristne synden?


Plakat fra filmen «Purple Rain». LP-en med filmmusikken overlevde ikke hos artikkelforfatteren.

Da jeg vokste opp i Bibelbeltet på 1970- og -80-tallet var Gud i høyeste grad til stede i samfunnet. Det samme var «kjørereglene» hans, som skulle holde menneskene på den rette veien. Synd var et sentralt ord i kristendommens ABC, og Bibelen var spekket med regler.

Jeg vokste opp i en kristen familie, men var likevel uten Gud, inntil jeg tidlig i 20-åra ble revet med i den kristne trosbevegelsen, etterfølgeren av 1970-tallets Jesusvekkelse. Da ombestemte jeg meg om Gud, fordi denne bevegelsen sto for det motsatte av pietismen, som dominerte Sørlandet på den tida, og som forkynte: Du skal ikke tro at du er noe, og går noe galt – eller du i verste fall dør – så «var det nok en mening med det».

På 1980-tallet var begrepet synd så fundamentalt i kristentroen at det var umulig å gjemme seg bort. Skillet mellom å være kristen eller verdslig var veldig tydelig, men på et naivt nivå. Drakk man alkohol, som jeg gjorde i blant, var man frafallen. Var man kristen, var man stort sett enig i følgende oppfatninger:

  • EU er dyret i åpenbaringen, det samme er paven og den katolske kirken.
  • Verdslig rock er stort sett synd. Noe av rocken er verre enn annet, som «Hotel California» med Eagles eller Prince. (Derfor knuste jeg min nyinnkjøpte LP «Purple Rain» i 1984, noe jeg angrer fælt i dag.)
  • Homofili er synd. (Begrepet «likekjønnede ekteskap» eksisterte ikke. Frem til 1972 var homofilt samliv straffbart).
  • Samboerskap er synd.
  • Sex før ekteskapet er synd, (men her «syndet» nok mange.
  • Helst bør man bare gå sammen med sine kristne venner, hvis man ikke er ute på evangelisering. Ikke-kristne venner kan lokke deg ut i synd.
  •  Helvete er i høyeste grad en realitet. Det er varmt der, og det er ikke et sted man ønsker at noen skal komme, (i alle fall ikke utad).

I 1986 gikk jeg noen måneder på bibelskole hos Jan Hanvold. Der fikk vi høre hvordan det skulle bli i de siste tider. Det er fælt å si det, men vi lo godt av det den gang. Men mye av det vi fikk høre, er slått til: Mange kristne skulle bli lunkne. Mammon skulle ta over. Penger skulle bli byttet ut med kort, og senere med et merke (som vi i dag kaller strekkode). Jødene skulle vende hjem. Begrepet synd skulle fordunste.

Nylig kom jeg over en bok på en kristen bokhandel i Göteborg med tittelen «Kristna ateister – Vi som tror på Gud men lever som om han inte finns». Boken er skrevet av den amerikanske pastoren Craig Groeschel. Tittelen forteller på mange måter at man har grunn til å være forvirret.

I sin siste bok, «Å sette verden i brann», skriver journalisten og ateisten Bjørn Stærk om synd: «Synd er navnet på all den lidelsen som har en menneskelig årsak». Han hevder at selv om ordet har mistet makt i vår tid, er fortsatt alle klar over at synden finnes. I Samtiden har man ikke språk for å snakke om den. Den danske gymnaslæreren og ateisten Søren Poulsen etterlyste i en kronikk i Kristeligt dagblad noe av det samme. Poulsen skriver – gjengitt av Jan Christian Kjelland i Vårt Land –  i kronikken «Giv mig min kristne synd tilbake»: «Mens den kristne ser synden som det, der adskiller menneskelivets mangler fra gudsrigets ideelle verden, lider nutidens sekulære menneske under den vildfarelse, at individet ubetinget er i stand til at nå, hvad det sætter sig for. Det er en tragedie, som gør især unge mennesker sårbare og ensomme».

Man kan tenke seg at med begrepet synd ute av samfunnet har vi fått et friere samfunn, der vi slipper den evig dårlige samvittigheten. Men – tenker jeg i blant – slipper vi den egentlig, eller er vi bare tvunget til å undertrykke den? Det vi i sin tid lærte om synd, var noen «kjøreregler» som gav – i alle fall noen av oss – en slags stabiliserende ballast i livet. Det var som når foreldre setter noen grenser for barna, så de for eksempel ikke løper ut i trafikken og blir overkjørt. Min far levde livet sitt etter Bibelen, og han står fortsatt som det beste mennesket jeg noensinne har kjent. Det var aldri lett å følge i de fotsporene. Johnny Cash synger om å leve for en kvinne i «I Walk The Line», men sangen er blitt et symbol på hans kamp for å leve med Gud. «Because you’re mine, i walk the line».

Vi har kanskje feiet synden ut av huset, men har det gjort oss til bedre mennesker? Ifølge Wikipedia er synd «ord og/eller handling som står i et motsetningsforhold til det guddommelige vesen, virkelighet og vilje. Sagt på en annen måte står det i et motsetningsforhold til Guds hellighet». Vi lærte en gang at vi skulle strebe etter å bli som Jesus, selv om vi aldri ville bli helt uten synd.  Hvis man i dag – i en ekstremt foranderlig tid – vil finne noe som fortsatt står fast, nytter det da å søke til Kirkens Gud? Han har jo forandret seg i takt med tiden. Eller har han egentlig det? Er det heller menneskene som har forandret Gud? Christian Refsum har skrevet boka «Kjærlighet som religion», der han sier at «vi erstatter den ubetingede kjærligheten fra en kristen Gud, med den skjøre kjærligheten mellom mennesker. Det gjør oss sårbare.»

Er det blitt slik at kristne menigheter i dag lider av avmagring, fordi skyld – og dermed også tilgivelse – er tatt ut av virksomheten? Eller holder de egentlig på som før med synder og tilgivelse; men lar det skje på bakrommet, mens de feiger ut utenfor kirkedøra i et sekulært samfunn?

Jeg er ikke så opptatt av ekteskapelige former, syn på helvete eller om jeg med god samvittighet får drikke min vin, men om en foranderlig Gud fortsatt eksisterer.




Annonse
Legg igjen en kommentar

Har du en mening om denne saken?

KRS247 ønsker en åpen og saklig debatt. Her kan du fritt komme med dine synspunkter, men vi krever en respektfull og saklig tone og ber om at du holder deg til sak. Trakassering, hatske utfall og trusler aksepteres ikke. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg. Du må bruke ditt egentlige navn, falske profiler vil bli utestengt. Før du publiserer - tenk gjennom at mange kan se hva du skriver.

kommentarer