Kris Kristofferson har antakelig reddet livet mitt, opptil flere ganger. Det var først da jeg forsto at Leonard Cohen hadde rett at jeg klarte å famle meg videre. Det er et hull i alt, det er der lyset slipper inn.
Jeg var helgepappa, men Kristofferson var med meg hele tiden. Når barnet mitt var hos meg var det for så kort tid at jeg bare grudde meg til han skulle dra igjen. Når han ikke var hos meg ble savnet så intenst at jeg ble deprimert. Ikke fikk jeg jobb og ikke fikset jeg å jobbe. Hybelen jeg leide var uten strøm i perioder fordi jeg ikke hadde betalt regninga. I denne helsvarte perioden av livet var det jeg for alvor livnærte meg på sangene til Kris Kristofferson.
I disse sangene, skrevet uten klisjeer i et poetisk språk fremført av en røst som virket å ha levd hvert eneste åndedrag av det han presset frem, fant jeg for første gang ut at jeg ikke var alene i denne verden.
Så var det alle pubturene, der jeg alltid snublet sammen med han samme fulle kompisen som kunne alle Kris-sangene utenat. Vi sang om vi aldri hadde sunget før og glemte helt at vi var på leit. Da lyset kom på og vi ble jaget ut måtte vi innse at det blei ikke noe denne helgen heller.
Jeg fant ikke ho som skulle hjelpe meg gjennom natta. I stedet strødde jeg platene utover gulvet som spillkort. Jeg åpnet dem opp som barn åpner pakker og fordypet meg i tekstene før jeg sang videre til stemmen brast. Det var før Spotify, wifi og blåtann var påtenkt.
22.juni var det 80 år siden Kris Kristofferson ble født i Texas ved grensen til Mexico. En så høy alder hadde han aldri trodd han skulle oppnå. Men Herrens veier er uransakelige.
Den 24. juni arrangerte Protestfestivalen showseminaret «Hjelp meg gjennom natta – sangene til Kris Kristofferson» på Håndverkeren i Kristiansand. Den 5. september deler festivalen ut Erik Byes minnepris til nettopp Kristofferson. At han nå får Erik Byes minnepris er helt naturlig. I min bok «Kris Kristofferson – Dikter. Drømmer. Lærer. Løgner» (2001) definerte jeg Kristofferson som USAs Erik Bye og Erik Bye som Norges Kris Kristofferson. Nå står Kris igjen alene, fjellstøtt, men med sviktende hukommelse.
Men Kris er ikke lenger i stand til å gjøre større intervjuer, men sangene sitter støpt. Derfor legger han ut på en omfattende turné i Norden i september. 80-åringen har hatt et tøft år etter å ha sett flere av vennene sine bli begravd; Sist Muhammad Ali.
Hva er det med denne fyren som har laget tidenes sang om å være fyllesyk men som også skrev en av de mest inderlige kjærlighetsvisene til Jesus? I et notat til sangen Burden Of Freedom» skrev han:
«Jeg kan se hvordan hele mitt liv blir som en kamp for personlig frihet – frihet til å ytre seg. Og jeg har kommet meg ut av flere såkalte «trygge» liv som ble programmert for meg av andre og i hvert tilfelle – når jeg kom meg ut av det – var følelsen som et fritt fall, og litt skremmende. Alt dette handlet om å tillate meg å være den jeg var og skulle være, og jeg tror det er en kamp for hver og en av oss». Han har flere ganger nevnt at tar du bort «freedom» og «rainbow» fra sangene hans, sitter en igjen med nesten ingenting.
I motsetning til sine forbilder Johnny Cash og Bob Dylan har Kris en respektabel utdannelse. Få andre i musikkbransjen kan vise til noe lignende. Han tok mastergrad i litteratur på romantikeren og mystikeren William Blake (1757-1827). Han var kaptein i hæren, hadde tatt helikoptersertifikat og skulle bli lærer på militærakademiet West Point. Han var klar for Vietnam. I 1965 fant han at det ikke var militæret han ville bruke livet til. Han sa opp alt og dro med seg kone og to barn til Nashville for å bli låtskriver. Ekteskapet kunne ikke vare. Kona så på låtsnekring som tidsfordriv, hun forsvant ut døra og delstaten med barna. Kris satt alene igjen, avhengig av halvannen flasker whisky daglig.
Han kom til Nashville, flere trodde han hadde rota seg bort på veien til Woodstock. Hippier passet ikke inn i den konservative delstaten Tennessee. Kristoffersons mest kjente strofe handler om frihet. Når Janis Joplin spilte inn «Me And Bobby McGee» lød ei av linjene, «frihet er bare et annet ord for å ikke ha mer å tape». Han skrev linjen av egen erfaring, men ante ikke at den skulle bli et av hippiebevegelsens mantra.
Da Bob Dylan spilte inn ett av tidenes album «Blonde On Blonde» var Kris én av de få som slapp inn gjennom dørene. Han var vaktmester på huset, men tok seg også strøjobber som bartender og helikopterpilot. Sistnevnte skulle gi han en gyllen mulighet. En søndag før barene åpnet, landet han helikopteret i hagen hos Johnny Cash. Målet var å overlevere noen av sangene sine. Cash hadde sin egen versjon av hendelsen. Men historien er sann, bekreftet overfor meg. Og han var ikke full i helikopteret.
I 1970 klatret Johnny Cash til topps på listene med Kris sin tekst «Sunday Mornin’ Comin’ Down», kåret til årets låt. Sammi Smith gikk til topps med hans «Help Me Make It Through The Night», Ray Price med «For The Good Times» og til slutt Janis Joplin med «Me And Bobby McGee». «Hobbyen» hadde ført Kris til stjernene. I følge Kris selv hadde han ikke trengt å gjøre en eneste arbeidsøkt mer resten av livet. Senere ble sanger signert Kris fremført av andre verdensartister, fra Elvis Presley til Frank Sinatra, nevnte Joplin og Cash, Bob Dylan og Jerry Lee Lewis.
Kris har spilt i mer enn hundre filmer, med «A Star Is Born» (med Barbra Streisand) og Blade-filmene (med Wesley Snipes) som de mest kjente. Han er av svensk avstamning. Men det er knapt noen som kler roller i amerikanske westernfilmer bedre enn Kris Kristofferson.
Ifølge Kris selv har han arvet viljestyrken fra faren, general Henry Kristofferson. I sangen «The Heart» synger han at hvis noen behandler deg dårlig, på en måte du ikke fortjener, må du ta det som en mann. Hvis du lar dem herse med deg, ødelegger de deg. Rist av deg mens du kan, for det er hjertet som betyr noe, når alt kommer til alt! Budskapet er ikke ulikt det man finner i flere andre sanger, som i «To Beat the Devil», kanskje den kuleste sangen jeg vet om.
«Ingen lenker er sterkere enn trangen til frihet» er en linje hentet fra sangen «Third World Warrior». Han beskriver frihetsbehovet som en plikt mer enn et valg. Ingen amerikansk superstjerne har vært modigere i sine uttalelser enn Kris Kristofferson. Under Irak-krigen raste han mot Bush-administrasjonen. Det gjorde at han mistet platekontrakter og filmroller, og at managere har revet kontrakter i filler på grunn av hans politiske meninger. Men som han sier: «Hvis du støtter menneskerettigheter, er dette en plikt som kommer foran alt annet». Og han legger til at det ville ha vært et svik å ikke leve slik jeg har gjort.
Han engasjerte seg i Nicaragua og gav støtte til sandinistene. Han ble arrestert for å ha lenket seg mot prøvesprengninger med atomvåpen. Han engasjerte seg for palestinske skolebarn og de meksikanske dagarbeiderne. Han gikk inn i kampen for å få frigitt indianeraktivisten Leonard Peltier. Han skrev «Johnny Lobo» om vennen og indianeraktivisten John Trudell (1946-2015), som fikk hele familien utslettet i en mistenkelig brann. Han har deltatt i kampen mot landminer.
Kris har bidratt til flere album der menneskerettighetene står i sentrum. «Det burde være umoralsk å bombe folk tilbake til steinalderen» har han uttalt. Sanger som «They Killed Him», «Sandinista», «Don’t Let The Bastards (Get You Down», «The Circle», «Johnny Lobo» og «Broken Freedom Song» kan ikke defineres som særlig salgbare i USA.
Kris Kristofferson og jeg har overlevd flere tiår sammen, men det var først for tretten år siden jeg fikk muligheten til å bli bedre kjent med personen. Etter å ha tatt initiativ til «Falne Engler – Kris Kristofferson på norsk», som VG slaktet og Kris elsket, har vi møttes mange ganger. Jeg kan nesten ikke fatte at han har giddet å ta seg flere turer til Kristiansand for å stille opp for Protestfestivalen.
På bursdagen hans har jeg en egen bursdag og feire, for jeg klarte det mesterstykket å få en sønn født på Kristoffersons bursdag i 2005.
De gangene jeg har fått lov å entre turnebussen sammen med mine barn, er vi blitt omsluttet av en kjærlighet man sjelden møter. Når den gamle cowboyen nå fyller 80 år, er det bare å bøye seg i støvet fra de gamle westernfilmene. Han sa om vennen Johnny Cash at «maybe he is the father of our country». Jeg tror dette like gjerne kan sies om Kris Kristofferson selv.
Også publisert i VG, 22. juni 2016.