Ada Sofie Austegard mistet datteren Stine Sofie i Baneheia i år 2000 og opprettet Stine Sofie Stiftelse, som nå er etablert i Stine Sofie senteret i Grimstad. Senteret er verdens første livsglede- og mestringssenter for voldsutsatte barn.
Natasha Kjærstad Pedersen mistet datteren i alvorlig sykdom. Familien visste hun ville dø og forberedte seg så godt de kunne på det som ville komme. Natasha startet organisasjonen FFB, Foreningen for Barnepalliasjon. Hun er representant for NOU, palliasjonsutvalget for den norske regjeringen. Hennes kall er å gjøre hverdagen bedre for pårørende og døende barn.
Arild Knutsen er tidligere narkoman som opplever tilbakefall, men som i mange år har engasjert seg i brukerforeningen Foreningen for Human Narkotikapolitikk. Foreningen ble stiftet i 2006. Arild Knutsen har vært ildsjelen bak det hele. Foreningen deltar i brukerråd og referansegrupper på rusfeltet og tilbyr foredrag, ruspolitiske innlegg og forebyggingssamtaler.
Når tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg erfarte rusens helvete gjennom datteren Nini Stoltenberg, ble han en sentral person rundt de samme spørsmålene. Etter at Nini døde i fjor sommer har den 85 år gamle Thorvald fortsatt å engasjere seg i ruspolitikk. Nini var selv mye brukt av både regjering og andre som representant for rusmisbrukere.
Jarle Holseter i Søgne er ildsjel og leder av utsattmann, en organisasjon for menn som har vært utsatt for seksuelle overgrep i barndommen. I 2009 var han sentral da 20 menn som hadde opplevd overgrep møttes i prosjektet Gradert Info. Målet var å gi råd til myndighetene om hva som må gjøres for at flere skal våge å si ifra at de har vært utsatt for seksuelle overgrep og hva slags hjelp som fungerer. Resultatet ble det nasjonale nettstedet utsattmann.no. Nettstedet skal hjelpeapparatet kunne henvise klienter til, og er et sted fagfolk kan hente mer kunnskap for å bedre sin forståelse for utsatte gutter og menn.
I 2007 fikk Elin Sverdrup Thygeson Tabuprisen for mangeårig kamp mot tabuer og arbeid for de svakeste. Hun er stifter og driver av Galebevegelsen. Rådet for psykisk helse gav ut prisen, der styreleder Ansgar Gabrielsen fikk et uventet svar av prisvinner da hun kvitterte med å si at «dette passet jo bra, siden Oslo kommune har skåret ned støtten til Galebevegelsen med samme beløp». Mer interessant; hennes engasjement startet da hun allerede som 30-årig og mislykket mor sluttet å oppføre seg som det var forventet av en ung dame i hennes kretser. Dermed ble hun tvangsinnlagt.
Disse navn er bare noen av de jeg kommer på, tilfeldig valgt. Det de har felles er at de har brukt sin egen historie til å gjøre noe for andre.
Men det finnes ildsjeler og engasjerte mennesker overalt. Også ressurssterke personer kan kalles ildsjeler og samfunnsengasjerte. Mandag 21. november fyller investoren Kurt Mosvold 50 år. Han alene har bidratt med enorme beløp til kulturlivet i Kristiansand, men også til en rekke andre viktige prosjekter. Han står bl.a. bak den Internasjonale Kulturfestivalen sammen med Cynthia Trydal. Protestfestivalen, som jeg startet sammen med Kai Erland i 2000, hadde ikke eksistert i dag uten Kurt.
Jeg henter inn enda et navn fra min verden, musikkens verden. Jeg kunne nevnt Tommy Tee, men siden hiphop ikke er min greie og jeg knapt vet hvem fyren er nevner jeg i stedet Tom Skjeklesæther.
I mange år arrangerte musikkjournalisten Skjeklesæther festivalen Down On the Farm utenfor Halden. Skjeklesæther, som fylte 60 år 30. august, har i en mannsalder vært ildsjel og lidenskapelig forkjemper for country, låtskrivere og den nyere musikkstilen Americana her i Norge. Han tilhørte musikkmiljøet avdøde Tor Milde var en del av, derfor ikke spesielt overraskende at jeg møtte de to sammen i Nashville for mange år siden. Tom er mangeårig skribent, arrangør og musikkjournalist og har sin base i Halden. I dag er han bl.a. fast skribent i Klassekampen Musikkmagasinet. I 17 år laget han festivalen på et gård utenfor Halden, der han hentet artistene han hadde forkjærlighet for fra USA til Norge.
Jeg var selv publikum det siste året den ble arrangert, den svarte dagen 22. juli 2011.
Jeg kunne fortsatt i det uendelige. Historiene er så mange om hvordan mennesker har brukt sin egen erfaring og egen livshistorie til noe godt. For mange av dem er dette attpåtil blitt et levebrød. For andre, som Kurt, er engasjementet basert på egne verdier og de ressurser han selv besitter. I Oslo finner vi landets tredje rikeste Johan A. Andresen som gjennom sitt selskap Ferd har gjort det samme.
Tom Skjeklesæther har holdt seg unna Facebook, selv om han sikkert vet det hadde vært en perfekt boltreplass å spre sitt engasjementet utfra. Andresen bruker twitter.
I 2000 etablerte Kai Erland og jeg Protestfestivalen for å sette søkelys på apati og likegyldighet. De fleste av de jeg har nevnt har deltatt, enkelte opptil flere ganger.
Når man over så lang tid har tatt opp til dels kontroversielle og upopulære tema opparbeider man seg både venner og uvenner. Ingen vil være uenig i at det Ada Sofie, Natasha, Arild og Jarle har fått til er veldig viktig og faktisk nødvendig. De hjelper mennesker som lider, på hver sin måte. Men det er ingen selvfølge at det vonde de har opplevd skulle kanalisere så mye godt.
Protestfestivalen og det Kai Erland og jeg startet handler om å sammenfatte mye av dette engasjementet, for å tydeliggjøre viktigheten av å engasjere seg. Viktigheten av å kunne ytre seg.
Jeg får stadig kommentarer på det jeg skriver på sosiale medier. Mye er positivt, men en del kommentarer er så vonde og så usaklige at jeg mange ganger har vurdert å koble meg fra alt, slutte å involvere meg. Det skjærer langt inntil beinet. Jeg må tåle det, men jeg kan velge å holde kjeft.
Protestfestivalen skiller seg med andre ord ut.
Kontroversielle og til dels upopulære tema lever dårlig i sosiale medier fordi friheten til å ytre seg også har en god del negative sider. Kritikerne er ofte de som uttaler seg, ikke de som inspirerer til å fortsette. Den engelske mystiker William Blake var opptatt av at det onde er full av viljestyrke og kraft, mens det gode er passiviserende. Det gjelder nesten alltid, men ikke alltid.
De første åra bestemte vi oss for at vi som arrangører ikke skulle mene noe som helst, men da fikk vi spørsmålet om hvordan vi som liksom skal bekjempe likegyldighet og apati kunne være så likegyldige selv. Da vi skrev et brev i 2008 for å skape engasjement endret vi kurs, men det førte også til en storm av hat som kostet oss dyrt.
I 2009 sluttet Kai og jeg sto alene igjen på dekk.
I de siste åra har jeg ytret meninger om mangt, kanskje særlig om økte forskjeller og at vi er på vei mot en ny underklasse, såkalt prekariatet. Jeg har ytret meg fordi jeg har sett og erfart og derfor mener jeg er i stand til og har plikt til å si ifra.
Jeg opplevde for noen år siden selv å på et øyeblikk å gå fra å være en del av middelklassen med to lønninger, til å kjempe en overlevelseskamp med to barn langt nede i prekariatet, slik lyrikeren i filmen Yarden som har premiere i disse dager gjorde.
Den mest effektive måten å stoppe ytringer på er å fortelle at den som ytrer seg sutrer, er misunnelig eller enda verre, blander inn private anliggender.
Vi kan ikke leve i en verden der andre skal teipe igjen retten til å si ifra. Vi kan ikke akseptere å bli tiet i hjel fordi sosiale medier har mobbere eller synsere som forsøker å bryte deg ned som menneske.
Etter mitt syn er vi på vei mot avgrunnen hvis vi aksepterer det.
Skal våre erfaringer gjøre oss diskvalifisert til å engasjere oss? Eller gjelder det bare noen.
Jeg tror på det frie Norge, det som var så sterkt til stede i de opprørske 70-årene. Jeg har vært i mange stormer og overlevd dem men når jeg ser hvor mye stygt som kan komme ut av sosiale medier blir jeg skremt. Det finnes mange skjøre planter, mange sårede sjeler og det finnes de som blir helt brutt ned av slibrige kommentarer. Jeg håper vi blir bedre til å ta hensyn og maner til saklighet.
I et godt samfunn bør man kunne si, jeg er kanskje gal, men jeg er fri. «Frihet finnes bare i ytterpunktene: den absolutte nedverdigelse og den absolutte suverenitet,» sa lyrikeren Gunvor Hofmo. Frihet vil alltid si frihet for de annerledes-tenkende, er også blitt sagt om friheten.
«Freedom of speech» er et av vestens viktigste levevilkår. Protestfestivalen arrangeres i ånden til Henrik Wergeland, Jens Bjørneboe, Axel Jensen, Erik Bye og Kris Kristofferson som alle mente mye og brukte sin posisjon i samfunnet til å si ifra. 80-årige Kristofferson som i år fikk Erik Byes minnepris har sagt at å leve sitt liv slik man mener er rett er en plikt. Frihet er å kunne ha muligheten til å følge det man i sitt indre mener er rett, selv om det går på tvers av holdninger i samfunnet.
Påminner gjerne om Henrik Wergelands ord i diktet «For trykkefriheden».
Hvor trives noget godt og skjønt
og stort i tvang?
Kvel engen – gresset blir ei grønt;
bind ørnen, dør den på sin pynt;
stans kilden, som med sang begynt
har raskt sin gang,
og den en giftig sump vil bli!
Naturen hater, sterk og fri,
all tvang.