I dag 1. april står Gudrun Svensson fra Kristiansand fram i Dagbladet med hvordan hun ble kvitt helseangsten. Det er ingen spøk, men blodig alvor for de fleste av oss.
«Hold deg unna media. Les ikke artikler om sykdom i avisene. Ikke google symptomer. Kjenner du på noe – legg det vekk i to uker før du går til legen. Ikke bry deg om kroppens signaler,» er rådet hun tok til seg for å bli kvitt helseangsten.
Men i Kristiansand avis samme uke skriver hun om slanger, de slangene man drar gjennom tarmen hos legen for å avdekke alvorlig sykdom. Det var skremmende lesning. Sånn sett burde jeg ikke lese det hun skriver i avisen. Men hun er modig som turde gjøre det, for tarmen min oppfører seg enda rarere enn det hun skriver om sin i avisen.
For å lage skikkelig trøbbel for oss hypokondere laget samme avis en 2-siders sak på de neste sidene om det å jobbe i begravelsesbyrå. Jeg burde selvsagt ikke lest den.
I går fikk jeg et nytt panikkanfall for alvorlig sykdom. Det kommer ikke av seg selv, man får ofte vondt et sted først, og så begynner fantasien å øke på, til den når uante høyder. Jeg måtte legge fra meg arbeidet og storme ut på løpetur, for i dette tilfellet har det hjulpet før.
Gudrun gjorde som de fleste hypokondere, hun løp til legen når noe var galt. Det samme gjør Jan Eggum som jeg diskuterte helseangst med for noen år siden. Men jeg spør stadig meg selv om man egentlig har ordentlig dødsangst om man løper til legen for å teste seg?
Prinsippet er forståelig. Man vil komme seg fort nok til utredning for å være tidlig nok ute til å redde livet. Jeg har en bror som følger det prinsippet. Men for oss som lider av dødsangst er det fantasien som løper løpsk. Jeg har pleid å si at jeg hopper heller utfor 10. etasje i ei blokk enn å ta en blodprøve. Når man hopper går det fort over, men å ta en blodprøve for så å gå å vente på dødsdommen er en grusom tanke. Helt uutholdelig faktisk. Har man sterk nok helseangst er man nemlig sikker på at det er dødelig. Hvis man ikke er sikker, tør man i alle fall ikke ta risikoen.
Sist jeg tok blodprøve var i 1983, det begynner å bli en stund siden.
Ingvard Wilhelmsen som stiftet og driver Hypokonderklinikken i Bergen har gitt gode råd som har hjulpet mange. Også meg. Rådene om å holde seg unna media, ikke lese artikler om sykdom i aviser eller google symptomer har jeg fulgt temmelig slavisk etter TV2-dokumentaren jeg deltok i, der jeg var i timer hos Wilhelmsen. Jeg trenger ikke tenke to uker før jeg går til legen, det kan bli lange uker, for må vente til symptomene går over av seg selv. Noe vender stadig tilbake. Det blir man vant til, men plutselig kommer en uventet frykt, slik som i går.
Jeg synes hypokondere som løper til legen for å ta prøver er ekstremt modige. De tror de skal dø, og går for å få bekreftet det. I mine rare øyne lider de ikke av helseangst, men selvsagt gjør de det.
Jeg har noen leveregler etter 40 år som hypokonder. Les aldri om sykdom i aviser eller på nett. Jeg som må lese 6-7 aviser daglig og også lese på nett sliter med det, men har likevel stort sett klart å ikke fordype meg i det jeg leser, slik jeg gjorde før.
Lev livet som om det var siste dagen. Nyt dagene. Gjør noe til daglig som du brenner for. Selv kunne jeg aldri hatt en «vanlig» jobb. Musikk på øret er som «musikk i øret» når man får et panikkanfall. Jeg bruker det også hos tannlegen for å ikke bli anspent eller besvime.
Etter å ha prøvd alt, også psykologer, er Ingvard Wilhelmsen den som har hjulpet meg mest. Det faktum at han er lege, samtidig som han ber meg gi blaffen i symptomene, har vært befriende.
I motsetning til Gudrun Svensson er jeg ikke kurert. Det blir jeg neppe noen gang, for helseangst handler for meg om at døden kommer etter livet. Jo eldre man blir jo mer øker sjansen for at man blir alvorlig syk eller dør. Jeg klarer ikke lure meg selv til å tro noe annet. Livet er meningsløst fordi man vet at det er sånn, men livet kan også bli fantastisk meningsfullt hvis man utnytter det til fulle hver eneste dag. Har man barn som fortsatt er barn, er det en vidunderkur i seg selv, for ingenting gjør en mer lykkelig enn de små øyeblikkene med dem.
Jeg tror på at det er noe mer etterpå, men takler ikke tanken om kroppens forgjengelighet. Derfor passer genseren jeg ofte går med veldig godt. «Feeling Mortal» står det på den.
Ideelt sett vil jeg bli en frossen «statue» på Mount Everest.
Hans Børli er nådeløs når han sier det på denne måten:
«Mennesket er bare en figur
av knokler og kjøtt
En kropp
som snart skal gå i forråtnelse»
Til tross for at jeg er meg selv så bevisst menneskets skjørhet og skjebne har jeg likevel klart å få til et innholdsrikt, meningsfylt og eventyrlig liv.
Jeg er ikke «løslatt» hypokonder. Jeg går fortsatt til legen bare for å prate. Jeg sitter på do i mørket og holder meg unna alt jeg ikke bør lese. Men jeg vil påstå jeg har aldri har levd så intenst i hvert sekund som jeg har gjort de siste årene. Jeg må bite tennene sammen for å skrive det, for plutselig kan det snu.
Den svenske bluessangeren Rolf Wikström oppsummerer det best:
«Jag är glad
att jag lever denna dag
Det finns så många som är döda
Kunde lika gärna varit jag»