Annonse
Annonse

Du vil ha det mørkere


Leonard Cohen fra en konsert i Odense, Danmark i 2013 - Foto: Takahiro Kyono (CC-BY-NO)

Før Leonard Cohen forlot bordet, rakk han å utgi albumet «You Want It Darker». I dag forstår vi at albumet har masse referanser til at hans tid snart var omme. Vakre «Leaving The Table» er en av sangene som gir frysninger nedover ryggraden.

November og vinter kan være mørk og dyster her nord i verden, ikke minst hvis man befinner seg nord i livet. Når det er mørkt ute, blir det så lett mørkere på innsida.

Det var januar og vinter da David Bowie helt overraskende på de fleste forlot verden. «Look up here, man, i’m in danger. I’ve got nothing left to lose», sang han i «Lazarus», utgitt ikke mange minuttene før han dro sitt siste åndedrag.

Både Cohen og Bowie må ha levd den siste tida på vent. Leonard gav en pekepinn på det allerede da hans gamle flamme Marianne Ihlen døde i sommer. «Vi er kommet til det stedet der kroppene ramler sammen, og jeg tror jeg følger etter veldig snart,» skrev han til henne på dødsleiet.

Begrepet «livet på vent» er mer enn en TV-serie på TV2. Begrepet gir oss assosiasjoner til at mennesket er like forgjengelig som alt annet her i verden. Når Hans Børli beskrev mennesket som en uhelbredelig sykdom der helbredelse er umulig og all vår streben består i å finne smertestillende middel, beskrev han på samme tid den totale overgivelse, men like mye den totale ydmykhet.

Du kommer ikke lenger ned enn døden.

Når overgivelsen kommer, da er det over. Men det må ikke bare være svart. Her på Sørlandet har overgivelse for mange troende et positivt anslag.

I kristen terminologi sier man gjerne at livet begynner når overgivelsen er et faktum. Det nye livet begynner. Mørket går fra mørke til lys.

Jeg skriver dette mens fiolinene fra Leonards siste album siver ut av høyttalerne. Jeg er dyster til sinns fordi det er dukket opp en ny ventetid. Albumet er som en dødsmesse. Leonards retrett fra planeten passer inn. Fiolinene lindrer slik de gjorde på en aldrende tipp tipp oldefar slåsskjempa Bjørgulv i 1865. Når han verket satte han seg på en stein utenfor huset på Gautestad i Evje. Felespilleren spilte. Fela hjalp.

Ingen vil ha det mørkt eller vondt, med mindre vi har et spesielt melankolsk sinn.

Jeg vet hva mørket er, for jeg har båret på mørket som om jeg gikk og bar på ei kiste på vei til en begravelse. Jeg har aldri trodd på livsløgnen.

Men jeg vil heller ikke vite. Derfor er jeg utro mot virkeligheten. Jeg er for feig til å vite, for redd til å ville vite. Mørket er sannheten. Sannheten er mørket.

«Jeg pleide å like regnbuen. Jeg pleide å elske utsikten. Jeg var så glad i den tidlige morgenen. Jeg lot som den var ny, men jeg fanget mørket, baby. Og jeg har det verre enn deg,» sang Leonard i «Darkness».

Nei, jeg har det verre enn deg, selv om jeg vet det er bare noe jeg tror.

Mørket handler ikke bare om at kroppene ramler fra hverandre. Nå venter jeg på politikerne, på om min oppgave i livet Protestfestivalen får leve eller må dø. Jeg venter på søknadsfrister og ber om bud om lysere tider. Du fikk meg til å synge, selv om jeg sang i skjul.  Du fikk meg til å synge, selv om de dårlige nyhetene ble enda dårligere. Du fikk meg til å synge den eneste sangen jeg kunne.

Jeg lener meg ikke lenger til håpet, slik jeg gjorde før.

Jeg venter hele tida på en opptur. Jeg venter på at toget skal gå så jeg kan ta med alle ideene om Kjempenes dal, ta med søknadsfrister og bud om å komme seg videre. Men alt har stanset opp. Alt står på vent, utenom livet, det må gå ufortrødent videre.

Jeg venter på et lysere sinn, på utopisk forutsigbarhet og endelig nok til å kunne ha det greit, i en verden der alt handler om kjøp og salg. I mellomtiden, mens jeg venter, har jeg klamret meg til rutinene og de små salige øyeblikk, for de har alltid vært livbøye. Jeg venter, men jeg eldes.

Jeg takler ikke at alt skal rakne. Jeg orker ikke tanken på at meningen med alt skal oppløses.

Jeg ventet dag ut og dag inn på kvinnen i mitt liv, på at kabalen skulle gå opp, på at også jeg skulle få bevege meg fritt uten å bekymre meg. Nå som jeg har funnet henne, funnet det som er blitt mitt kall i livet, det som har blitt min fase der jeg kan puste fritt, «falla fritt» som Melissa Horn synger, «ska jag falla då ska det finnas tid att falla fritt».

Jeg venter på at lottokupongen skal slå inn på sju rette, på at politikere jeg ikke kjenner skal skrive inn de riktige tallene, på at den innbilt syke skal få slippe å bekymre seg, på at verden ikke går under når Donald har overtatt nøkkelen.

Vi befinner oss alle på Titanic. Jeg venter, fordi det er sånn for oss alle.

Jeg har synset om politikk, om menneskerettigheter, om lokale forhold, om tro og tvil og om ulike samfunnsspørsmål. I all denne synsingen har jeg oppdaget at det eneste jeg kan uttale meg om er mitt eget liv, kun det. Hver eneste dag leser jeg meninger fra rikssynsere, kommentatorer og andre godt betalte eksperter. Men det er bare bortkastet tid, for de vet ikke noe, de heller. De vet ikke mer enn det livet de selv har erfart. De bommet på Donald, de bommer stadig, men vi elsker å mene noe og så lenge det finnes lønningsdager vil det fortsatt finnes synsere.

Og mens vi venter gjør vi hele tiden noe annet for å glemme at vi venter. Derfor løper vi, derfor reiser vi, derfor bygger vi høyere eller bredere. Derfor engasjerer vi oss.

Livet er så forgjengelig, likevel så evig, fordi livet kun eksisterer i den tida det eksisterer.

Men nå er ventetiden over for Leonard, han som gav oss håpet med ordene om at det er hull i alt, det er der lyset slipper inn.

Jeg fikk se Tida her forleden, i lyset Leonard snakket om, i glimtet av en eldre mann som betydde noe for meg i tenårene. I alle år har jeg tenkt på hvordan han hadde det.

Jeg så han komme gående mens jeg kom kjørende, vel vitende om at han måtte være i 80-årene, der Leonard befant seg da han fant på å gå ut av tida. Jeg så han sist en gang på 70-tallet, eller tidlig 80-tallet. I mange år gikk jeg inn og ut av huset, slik vi gjorde hos mange av våre barndomsvenner.

Jeg vet ikke hvorfor jeg har tenkt på akkurat han, men det fantes en vennlighet som satte spor. I mange år forsøkte jeg å forestille meg hvordan alle tiårene hadde satt spor, om livet hadde vært godt.

Så dukket han altså opp for noen dager siden. Han så meg ikke, men midt i all ventingen var det godt å se at tida fortsatt bærer denne vennlige mannen med seg.

På en gammel platespiller hører jeg stemmene blande seg sammen til et kor. Leonard leder an:

Som en fugl på en snor
som en full i et skrikende kor
har jeg forsøkt å være fri

Og mens jeg venter må jeg lære meg å leve i nuet.

Du ville ha det mørkere.
Jeg vil ha det lysere.




Annonse
Legg igjen en kommentar

Har du en mening om denne saken?

KRS247 ønsker en åpen og saklig debatt. Her kan du fritt komme med dine synspunkter, men vi krever en respektfull og saklig tone og ber om at du holder deg til sak. Trakassering, hatske utfall og trusler aksepteres ikke. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg. Du må bruke ditt egentlige navn, falske profiler vil bli utestengt. Før du publiserer - tenk gjennom at mange kan se hva du skriver.

kommentarer