Jeg vet det finnes mennesker som er utenom det vanlige. Vi glemmer dem ikke. Noen av dem ble kalt originaler. Andre helter og nærmest severdigheter.
Felles for dem, er at vi husker dem. Det er faktisk ikke så rent lite, når vi vet at folk som dør glemmes forbausende fort, uansett hvor kjente de var eller hva de har prestert. I Kristiansand husker jeg godt Sverre Svarten som skrev dikt og var uteligger. Alle kjente han. Det var noe mildt over Sverre Svarten, men vi hørte også ryktene om at bak det fiolette og svarte lå det en fortid som oss andre. Han ble kalt «hverdagsdikteren», bar alltid hatt, sykkel og dikt. I Setesdal var oldefaren min Bjørgulv Myhola en kjent skikkelse. Han skodde okser og brukte som hest, men det var bare noe av det som gjorde han kjent. Hver gang han kom til byen sto Fædrelandsvennen parat. Ofte var det Jannes Bjørnsen som først hadde hørt ryktene og var på pletten. Han ble intervjuet ved de store årstallene, og de ble mange siden han rakk å fylle 96 år. Myhola ble kalt «den siste store fortelleren». Han fortalte om sin berømte bestefar setesdalskjempa Bjørgulv Uppstad og sin onkel Knut Bjørgulvson, og så la han nok på litt «for kjente». Det fantes så mange av disse «severdighetene». Kjutta er vel den vi mest forbinder med originaler. Selvfølgelig bør han på sokkel i byen. Noen av dem var helter, andre originaler, men det er ikke så viktig hvem som var hvem.
I mine øyne var de helter alle sammen fordi de gikk sine egne veier, selv om noen av dem kanskje ikke hadde så mange valgmuligheter. Under Tall Ship races fikk jeg tilfeldigvis høre et svært engasjerende foredrag med ekteparet Knut og Inger Johanne Mæsel som står bak rusleturbøkene. Blant historiene var det særlig en som grep meg dypt. Det var historien om seilmaker Johan Larsen som laget seilet til Skoleskipet Sørlandet, men det var noe helt annet enn seil som satte spor. Hver dag etter jobb åpnet han dørene for byens gutter, senere kalt seilloftguttene. Blant dem var legendarisk journalist i Fædrelandsvennen i en mannsalder Oddvar Munksgaard. Han beskrev Larsen som en «god og snill mann, og en dypt religiøs mann». Larsen lærte guttene opp i alt det han selv hadde lært. Sommerferien brukte han til å ta guttene med på leir på Øvrebø, der de bygget Skoleskipet av naturens ressurser. Og hold fast: Han tok seg ikke betalt!
Det at han var dypt religiøs var kanskje det som drev han, men hvor mange dypt religiøse mennesker bruker tida si til sånt i dag. Ikke mange, tør jeg påstå. Larsen falt om på post mens han prekte til guttene sine om hvor viktig det var å følge himmelens vei. Det sies at han hadde et lite kors i hånda da han ramlet om. «Kom nå gutter, kurs for himlen» var seilmakerens ord, ifølge notatene etter Munksgaard. Dette står også på gravsteinen. Hundrevis av gutter fulgte båren til seilmakeren. Guttene fikk opp et minnesmerke på grava som i dag kan ses på Kristiansand kirkegård.
Det slo meg forleden at i dag er både originaler og helter omtrent utryddet, takket være en tid da alle skal være like, mene det samme og stå for de samme verdiene. Vil vi ikke heller ha hundrevis av originaler enn bare kopier? Dette var noe av det den finske læreren Sanna Sarromaa var frustrert på før hun tok med mann og barn, forlot Lillehammer og Norge. Hun fikk nok av landet, savnet til slutt joggebukser og til og med «at det luktet sprit av folk på gata».
Utviklingen er sørgelig eller som Kjutta pleide å si, «nå mæ møndighedane gribe inn». Derfor var det også naturlig at forfatteren Levi Henriksen skrev ved Erik Byes bortgang 16. oktober 2004, «hvem skal vi nå lytte til?». Det er helt ålreit å ha helter, ja til og med kopiere dem og det er trist at så få tør å være seg selv, på godt og vondt. Svakhet er også en styrke, kan det nok påminnes om.
Han var kanskje den aller siste helten, Erik Bye. Vi kan sikkert komme opp med noen som er litt helter, eller litt originaler, men da skal man jaggu lete lenge.
Så langt enkeltpersoner. I dag er hele samfunn i ferd med å forsvinne. For cirka tjue år siden kjørte jeg rundt i bygdene på Agder for å finne nedlagte gårder. De fascinerte meg med en tristhet som var en del av livet mitt på den tiden. Jeg følte meg som en av de gamle gårdene. Mens jeg kjørte rundt kunne jeg høre hesten til bestefaren min som ristet på seg i stallen. Det må ha vært savnet som drev meg rundt i ingenmannsland. Bestefars liv var gården på Jordalsbø i Bygland. Planen var selvfølgelig at hans barn igjen skulle overta. Men så fikk han bare døtre, som alle dro til byen. Jeg kan bare tenke meg sorgen han fikk over dette, håpet som svant i horisonten. Men mye verre var det med de som hadde hatt gårder i hundrevis av år, generasjon etter generasjon. Det begynte for alvor på 80-tallet, akselererte på 90-tallet. Så var det «game over». Bestefaren min endte sitt liv på toppen av en 10-etasjes blokk på Slettheia. Min tiltrekning mot bygda og forhistorie i Senterpartiet skyldes nok min egen forhistorie, fra to av de mest fraflyttingsherjede kommuner i landet.
Når hele bygdesamfunn utraderes støvsuges i alle fall alle hjørner for originaler, men jaggu også noen helter.
Bygland kommune er verst rammet i sør, nå med knapt 1200 sjeler igjen i bygda, men stadig tellende nedover. Mitt hjerte brenner for Bygland fordi jeg husker den gang det var et levende bygdesamfunn med mye folk, varme somre og deilige jordbær. Mange av de som bodde der hadde kallenavn. I dag er det knapt noe av dette igjen. Farsslekta mi kommer fra Loppa kommune i Finnmark, hardest rammet av alle kommuner i landet med i underkant av 1000 innbyggere, stadig tellende nedover.
Jeg ble påminnet om dette etter å ha lest reportasjen i Klassekampen 9. august. Her kan vi lese at Loppa kommune har en slags oppskrift på nedlegging:
«En slags manual for bygdedød, en fraflyttingens anatomi: 150 innbyggere, sier Statistisk sentralbyrå. Så legger fiskebruket ned. Da er det 122 igjen. Elevtallet faller, og skolen kutter en stilling. Så forsvinner en lærer, og hun tar med seg sine egne barn og sin mann som pendler, og familien flytter fra stedet. 103. Da synker elevtallet enda mer. Idrettslaget forsvinner. Fritidstilbudet til ungene forsvinner, og enda en barnefamilie forsvinner. Så legger skolen ned, og bare de eldste blir værende. 76. Kafeen legger ned. 70. Butikken går konkurs. God natt, Frakfjord. God natt Langfjordhavn. God natt Nuvsvåg. God natt, hele forbanna Loppa.»
Trist som f…. for å bruke et uskikkelig språk. Er det rart man blir som man blir. Jeg tror vi trenger å komme oss opp av sofaen, gjøre noe som ikke er så makelig. Spre oss utover landet, som aske og støv. Det er jo det vi er.
Slik er det også med heltene og originalene. Jeg var i begravelsen til en av de siste i byen, som ble kalt både helt og original i minneordene. «Kikki» var liksom det han het, og han fikk jeg et nært forhold til fordi han filmet faren min på en helg han ikke hadde oss barn. Det ble helt avgjørende for en kursendring i livet mitt.
Jeg savner bare faren min mer enn jeg savner Erik Bye i dag. «Kem ska redde verden no?», som Eggum sang i «Kor e alle helter hen?»
De små samfunn er våre røtter og identitet, noe vi trenger for å få ro. Originalene forteller oss at vi kan få være oss sjøl. Heltene gir oss noe å tro.
Når små samfunn blir borte, når originaler og helter dør og ingen erstatter dem, får vi et usunt storsamfunn der de fleste tenker likt og oppfører seg på samme måte.
Vi kan kanskje påminne oss om å være oss selv, selv om det koster.
Lyriker og blomsterbarn Tove Lie skrev i diktet «Tenn et lys i verden» noen linjer som kan inspirere. Hun skrev diktet til fredsmøte i forbindelse med Nobels Fredspris til Mairead Corrigan og Betty Williams 15. desember 1977, men er evig gyldig:
«Du velger hver dag:
kjærlighets flamme eller likegyldighet.
Det angår deg at lyset skinner,
det angår deg at mennesker lever,
at ingen kveler ilden i hjertene.
Du velger hver dag.»