KRS247.no

Henter værvarsel...

De som gjør alt det rette

Jeg tilhører definitivt ikke kategorien, bare for å slå det fast. Men det finnes mennesker som gjør alt det rette, sier alt det rette og oppfører seg på en perfekt måte. Da tenker jeg ikke på de som passer inn under kategorien Chip Taylor synger om i «F**k All The Perfect People». Nei, de jeg tenker på har en personlighet som gjør dem til det Åge Aleksandersen kaller «heilved». Hun jeg er gift med og et par venner tilhører kategorien.

Ofte leser de andre mennesker som en åpen bok. Men de leser ikke høyt fra den boka. De har de beste rådene, den enkleste resepten. De er inkluderende, men ikke dumdristige. De ser faresignalene før noen andre. De slenger aldri på røret og åpner alltid døra. De er de virkelige statslederne, som aldri blir det.

I filmen «The Intern» fra 2015 spiller Robert De Niro en av disse. Han gjør det på en mesterlig måte når han ikler seg rollen som den pensjonerte 70-åringen Ben, som ikke er fornøyd med pensjonisttilværelsen. Ben som er enkemann finner ut han vil søke jobb som praktikant. Han gjør det grundig. Leser inn en fremragende, men nøktern fremstilling av seg selv. Han får jobben i et ungdommelig og heseblesende motekonsern som drives av en ung kvinne (Anne Hathaway). De tar motvillig imot han for å få kred for å ansette eldre praktikanter, men etter en tid er alle avhengig av Ben. Han tilfører de rundt han en indre ro og en trygghet konsernet så sårt trenger.

Kanskje kan filmen også være en oppvekker i diskusjonen rundt arbeidstakere over 50 som i dag må tviholde på jobben de har, for de får ingen andre jobber.

I dag kan man få inntrykk av at de fleste kappes om å ha de riktige meningene, si de riktige tingene osv. Det er blitt så fundamentalt at det har slått motsatt vei for mange. Noen av oss hater det politisk korrekte.

De noen av oss er etter hvert blitt mange. Det er årsaken, hevder mange, til at vi nå om noen dager får en president i verdens mektigste land som heter Donald Trump. Han har scoret mange billige mål på å gå hardt ut mot de politisk korrekte elitene.

Nå skal han love med hånda på pastor Franklin Grahams bibel å gjøre det rette for Gud og for landet.

For nøyaktig ett år siden ante man at opprøret og hatet mot den politisk korrekte overklassen kunne gi en så uforutsigbar mann som Donald Trump makten. Han gikk motsatt vei enn utviklingen i tida skulle tilsi. Spesielt gjaldt dette i innvandring, der Trump ville stenge grensene. Han begrunnet det med frykten for terror. Han ønsker å bygge en mur mot Mexico og i en tid der USA opplever en rekke dødsfall og tragedier på grunn av liberale lover for å ha skytevåpen, ønsker Trump å beskytte amerikanernes rett til å ha skytevåpen. Trump hevder i likhet med Carl I. Hagen at klimakrisa er iscenesatt og en bløff.

Når Putin og Trump tilsynelatende har funnet hverandre i ånden skyldes det nok at de begge tilhører en sjelden type ledere som ikke kan regnes som korrekte. Det kan være vel og merke at magasinet Forbes for fjerde året på rad har kåret Vladimir Putin, ikke USAs president, til verdens mektigste mann. Til sammen er de dynamitt, som to gamle cowboyer fra 70-tallet, Bud Spencer og Terence Hill.

Donald Trump slo overraskende nok Hillary Clinton og alle andre, mest sannsynlig fordi amerikanerne var lei av den politisk korrekte eliten, som for dem ikke gav dem noe som helst.

Som Sigve Indregard skriver i Morgenbladet: Trump har erklært at han skal «drenere sumpen», altså bedrive utrenskning i makteliten.

Nå skjelver en hel verden foran innsettelsen. Hvordan vil han bli som president? Vil han utføre alt det han har lovet?

Mens Norge stort sett har fått statsledere som hele tiden handler korrekt, sier det rette osv. har situasjonen i USA vært annerledes. Til tross for millioner av mennesker har landet ofte fått kandidater innenfor et bittelite miljø, eller kandidater som er mer uforutsigbare. Men ingen av dem har vært så uforutsigbar som den presidenten landet nå får. Vi er glad vi er ferdig med Clinton-dynastiet, Bush-dynastiet, men har i stedet fått en president som går helt motsatt vei av alt vi liker.

Se opp for flere overraskelser. Det gjelder særlig hvis Trump begynner å oppføre seg fornuftig, som de fleste som blir president har gjort, uansett utgangspunkt. 11. september, på denne datoen vi husker med gru, skal Norge velge ny statsminister eller beholde den vi har. Utviklingen i Norge har fulgt etter resten av verden, derfor nyter både Hege Storhaug og Sylvi Listhaug stor suksess om dagen. Når Sylvi Listhaug uttaler seg gjør hun det fritt og som en statsleder i tida. Den egentlige statsministeren tør ikke plukke på henne, spesielt ikke nå foran et nytt valg.

De som hele tiden gjør det rette er tohodet. De fleste statsledere i det vestlige Europa gjør det rette. Men jeg ser få av dem til å passe inn i rollen Robert De Niro gjør så mesterlig i «The Intern». Til det skinner de politisk korrekte meningene alt for mye igjennom. Mye handler om å bli likt, respektert, men som oftest avslører de seg fordi ingen av dem ser baksiden av medaljen. Det er vanskelig å sette seg inn i situasjoner man ikke selv har erfart, er noe av menneskehetens forbannelse.

Uruguays tidligere president Josè Mujica omtales som verdens fattigste president, men han føler seg ikke fattig. Han bor i et lite hus på et jorde og donerer bort 90% av inntekten sin hver måned. Mujica sier at fattige mennesker er de som utelukkende jobber for å opprettholde en rik livsstil, og som alltid vil ha mer.

På 70-tallet var Mujica med i den uruguayske geriljaen Tupamaros, en venstreorientert væpnet gruppe inspirert av den cubanske revolusjonen. Han ble skutt seks ganger og måtte tilbringe 14 år i fengsel, før han slapp ut i 1985.

Oppholdet i fengsel fikk han til å se annerledes på livet.

Mujica er for meg en bedre statsleder i dag enn noen andre. Men han måtte erfare for å bli en av de som gjør det rette på en rett måte.

Man må ikke leve livet som Mujica, men holdningen hans er blitt mangelvare.

Mest imponert er jeg av de som alltid har vært formet som karakteren De Niro spiller. Det finnes ikke mange av dem. De er bærere av en sterk rettferdighetssans, de er ofte diplomatiske, vil hele tiden det beste for alle, men av oppriktige grunner. De ser, der andre overser og tenker ofte før de handler.

Jeg forundres ofte av disse menneskene. De virker å ha overlevd tidens tann, menneskets nådeløse skjebne, de som opptrer som dem og ofte styrer samfunnet og ikke minst sin egen forfengelighet og mortalitet. Ofte blir de bare klokere med årene, ikke mindre.

Det bor en gammel dikter og telemontør på Sunnmøre. Arnold Eidslott heter han. 90 år. Han har det i seg.

Min far hadde det i seg, men han er borte. Ofte har jeg tenkt på at hva han ville sagt om den utviklingen vi har hatt de siste femten årene.

Jeg har ingen tro på at 70-åringen Donald Trump ender opp som nå 81-årige Josè Mujica, men jeg ser heller ingen norsk politiker som tilhører disse bevaringsverdige, enestående personlighetene.

Finnes det en resept? Kan man skrelle av seg alt det politisk korrekte, alt det påtatte og bli noen annen enn den man er. Jeg tviler sterkt. Men jeg tror man kan nærme seg disse som har denne edle personligheten ved å erfare. Erfaring kan riktignok slå begge veier. Derfor tør jeg ikke nevne navn på de sentrale skikkelser i dagens makt- og medieverden som jeg tror har potensiale. Makt og penger gjør noe med de fleste av oss.

Jeg tør likevel innrømme at jeg savner Erik Bye så det gjør vondt langt inn i sjela.

De som gjør alt det rette, sier alt det rette, er nemlig ikke nødvendigvis alltid perfekte.

I begynnelsen av filmen «The Intern» blir karrierekvinnen Jules skremt av at Ben er så observant. Når hun senere i filmen har fått for mye å drikke spør hun ham rett ut:

«Hvordan klarer du alltid si det rette, gjøre det rette, være det rette. Det er nifst.»

Det er den observante som oppdager når noe er galt. Derfor er han, som Jules sier i filmen, en utdøende rase.

Det er det som er nifst.