KRS247.no

Henter værvarsel...

Cheez doodles

Når katta smyger seg inn mellom de to yngste barna, vet den at den er en naturlig del av ungeflokken. I alder er den mellom de to yngste, er fylt 11 år, et år eldre enn datteren min og et år yngre enn yngste sønnen. Målt i menneskealder er abyssinergutten aldrende, da de normalt blir mellom 15 og 18 år. Noen av oss foretrekker katter, andre hunder. Enkelte liker begge deler. Abyssinere hører til de eldste rasekattene vi vet om, men ingen vet nøyaktig hvor de kommer fra. Man antar de har sin opprinnelse i Etiopia og at de første abyssinere ble innført til Storbritannia i 1860-årene. Min katt er spesielt kjælen, noe som er kjennetegn for denne rasen. Han knytter seg til meg som hunder knytter seg til mennesker, men det går begge veier. Da jeg for noen år siden gikk igjennom en svært vanskelig periode og samtidig levde alene, hadde jeg ikke klart meg uten kattevennen. I likhet med meg liker den ikke forandringer, da blir den urolig og stressa. Katter er normalt knyttet mer til hus enn hunder, så hvis du har tatt den med på ferie og den stikker av er det stor fare for at den setter kursen hjemover. Nok om kattevennen i denne omgang.

For tjuefem år siden var jeg et år bosatt på Notodden, en nedlagt industriby ved Heddalsvatnet i Telemark. Jeg kan ikke akkurat beskrive byen som verdens navle, men for meg var den det da jeg bodde i byen. Jeg var bosatt der med min første kjæreste, mor til mitt eldste barn, og fikk oppleve en av de tidlige bluesfestivalene. Notoddingene opplevde jeg som et annerledes folk. I det miljøet jeg vanket i var det lite religiøsitet, i motsetning til i bibelbeltet hjemme på Sørlandet. Det var et folkeferd preget av en vanskelig tid, der nedleggelser hadde ført til stor arbeidsledighet.

Helt siden det året har jeg vært knyttet til Notodden. Jeg har vært på mange bluesfestivaler, noen ganger sammen med en kjæreste. Jeg har bodd på Notodden med kjæreste, men også forelsket meg under bluesfestivalen. Om Notodden ikke er verdens navle er byen på god vei til å kunne kalles Europas bluesnavle. Jeg har, når jeg er innom byen, gjerne satt meg ned ved veien ned til Tinfos, et sted jeg ofte passerte da jeg bodde i byen. Når jeg sitter der får jeg få den samme følelsen som når jeg sitter ved min fars grav ved Oddernes kirke. Jeg kan sitte der å la tankene fare tilbake i tid til da jeg vandret opp og ned Storgata, eller var innom platebutikken til Sauarlia. Vi drar lenger tilbake.

Det å «spille på løkka» er et begrep vi ofte forbinder med barndommen. På toppen av Kobberveien, den gang Norges tettest befolkede vei, er det en balløkke, som med litt romslighet gjerne kan kalles en fotballbane. I dag er den delvis igjengrodd, både med trær rundt banen og ugress som stikker opp av banen. På den tida var det nesten bare døde trær, stubber og stokker som stakk opp som påler. Ugresset på banen fikk aldri lov til å vokse, til det var banen for mye i bruk. Kolsdalspipa hadde ikke blitt revet ennå, så smogen fra Falconbridge tok knekken på det grønne, men ikke på oss som levde og åndet der oppe. Vi har tålt metallene godt, for bank i bordet, de aller fleste av oss som vokste opp i byens «Tsjernobyl» er friske og raske førtifem år etter. Når jeg en sjelden gang er innom den gamle fotballøkka kjenner jeg på roen igjen, den samme uforklarlige roen som varmer opp kroppen på en så nødvendig måte. Jeg tror det handler om en slags udefinerbar trygghet. Noen ganger kan jeg dra opp dit bare for å finne roen, selv om det er litt trist.

Mange år senere befant jeg meg utenfor huset til Johnny Cash i Hendersonville utenfor Nashville. Selve flyturen til USA, med flyskrekk, var såpass hard at jeg spøy ut teppet på flyplassen da vi hadde landet. Inni mellom har jeg i ettertid fundert på om det skyldtes belastningen av mange timer på fly, eller rødvinen jeg måtte drikke for å makte flyturen. Utenfor huset i Hendersonville var det hett i september, men Johnny Cash og June Carter var høyst sannsynlig ikke hjemme resonnerte vi oss frem til. Til tross for det avga stedet en indre ro og en atmosfære som fikk oss til å synke ned i gresset utenfor huset, kanskje mest for å suge inn inntrykkene. Kameraten min tok seg en røyk, men sa ikke så mye. Stillheten talte for seg. Øyeblikket var minneverdig for oss begge. Senere i livet har jeg tenkt at dette øyeblikket av evigheten, disse minuttene i livet, har vært medvirkende til min stadige trang etter å komme tilbake til det forjettede land. To ganger har jeg vært der etter dette, men ikke i Hendersonville. Nå er huset brent ned til grunnen, Johnny Cash og June Carter ligger i sin grav og alt er annerledes. Men innerst inne er alt uforandret. Vi må hjem igjen til Norge og Kristiansand.

På 70-tallet pleide hippiene å samles på gresset i Wergelandsparken for å spille gitar og filosofere over livet. Det finnes benker i parken. På 90-tallet hendte det min far satte seg ned ved en av dem, i all sin ro, men tankene hans fikk jeg aldri. Han plagdes med ryggen, var delvis sykemeldt fra KMV, men tok seg daglig en luftetur til byen. Jeg tror ikke han oppholdt seg spesielt ofte akkurat ved denne benken, men øyeblikket har festet seg. Når jeg av og til sitter på den samme benken, dukker den opp igjen den uforklarlige roen jeg ellers aldri har. Mitt vesen er ikke sånn, men i stedet gira opp av nerver og angst, dermed stort sett av uro. Det forundrer sikkert enkelte, siden jeg ofte får høre at jeg er en rolig person som avgir en ro hos de jeg snakker med.

Flere år senere. Mange avskjeder senere. Johnny Cash er borte. Erik Bye er borte. Faren min er borte. Hun jeg til slutt giftet meg med er også borte, selv om hun lever i beste velgående. Dette hendte ofte i de andre ukene, i de ukene ungene befant seg på den andre adressen. Ofte gikk jeg tur gjennom Vågsbygdskauen fra Auglandstjønn barnehage til Kjos. Etter en liten halvtime i kupert terreng gjennom stien i skogen, ender man opp en skogsvei, og litt lenger nede på den veien er det en benk. Hver gang jeg passerte benken satte jeg meg ned, fant roen og tok bilde av den tomme benken. Det hendte datteren min var med, da tok jeg bilde av henne på den samme benken. Tanken var at benken skulle symbolisere et savn. Jeg la ut bildet på Instagram, i all slags vær, sol og regn, vår og høst, det kunne til og med være snø på benken. Jeg satte meg alltid ned for å finne roen, men preget av melankoli og savn var det annerledes enn på de andre stedene. Det hendte jeg felte en tåre, på samme måte som de gangene jeg besøkte kirkegården. Det var noe forenlig mellom benken og kirkegården. Ville jeg treffe min far igjen en dag, ville jeg en gang ta bilde av benken der det sitter en kjæreste igjen. Jeg sank ned i en slags tilstand hvor jeg var utenfor denne verden, men inne i min egen. Jeg var ofte alene, men det var en god følelse, som nok delvis skyldtes at datteren min noen ganger var med. Når hun ikke var med var hun på en måte likevel med, på samme måte som en fraskilt pappa uten ungene kjenner på noe lignende når han lar lekene bli liggende på gulvet selv om barna er et annet sted. Nok om det.

Jeg har ny kone, må kunne kalle meg lykkelig, på den måten menn ofte er når de ikke lenger er alene. Så har jeg funnet ut at uroen jeg har båret på hele livet alltid være en følgesvenn. Den er liksom meg. På godt og vondt, uten at jeg kan tidfeste tid og sted for når jeg fikk denne følgesvennen. I motsetning til min finske kone, som utelukkende er ro, er jeg uro. Og på en merkelig måte utfyller vi hverandre. Men så er det noe med alle disse stedene, der roen innhenter meg.

Så er det nåtid. Man skal jo leve i nuet, sies det. Man kan ikke unngå å høre at det knaser. Dette rare oransje godteriet gir den samme uforklarlige følelsen som stedene vi har reist tilbake til. Navnet er cheez doodles. Jeg tuller ikke. Jeg trenger faktisk verken å dra tilbake i tid eller ut på tur, det kan nytes i godstolen hjemme. Men nok en gang må jeg foreta en reise tilbake til fortiden for å komme til bunns i mysteriet. Reisen kan gjerne akkompagneres av Doris Day og «Sentimental journey».

Jeg finner en slags ro og dobbel nytelse. Man må selvfølgelig forske på årsaken. Kona mi fra Finland blir sikkert hundre år, og må således leve mange år uten meg, hypokonderen. Hun eier ikke frykt, bekymringer eller uro og er i besittelse av en uforståelig ro og selvtillit jeg bare har klart å spore opp hos min abyssinervenn. Min teori er at hvis man lever uten frykt og bekymringer, blir man gammel, som bestemora til kona mi og søstrene hennes, som alle tre er mellom 90 og 100 år.

Hvis jeg en sjelden gang finner spor av uro i ansiktet hennes kan du være sikker på at jeg har dratt henne inn på en bar eller sammen med høyrøstede mennesker. Hun spiser sunt, stort sett frukt og grønnsaker, havregrøt og knekkebrød, og drikker vann, bare vann. Hun holder seg godt, ser godt ut og jeg forundres over at hun ikke har vondt noen steder. Det er nesten sånn at jeg irriterer meg over at hun ikke har vondt noen steder.

Men så er det denne lidenskapen utenom den vi har for hverandre. Hun elsker cheez doodles. Jeg elsker cheez doodles. Dobbel nytelse handler om at når hun knaser cheez doodles, får jeg litt mindre dårlig samvittighet. Og om en av de oransje skulle falle med på gulvet, hører vi fort abyssineren knase på en av dem. Litt mindre dårlig samvittighet er ikke årsaken til at jeg får en indre ro av å knase cheez doodles. Nei, da må vi tilbake i tid igjen.

Vi må tilbake til den tida da Rod Stewart toppet VG-lista med «Sailing». Store deler av sommeren oppholdt vi oss på Jordalsbø i Bygland hos bestemor og bestefar. Vi hesjet og plukket jordbær og forsynte oss grovt når damene i huset laget jordbærsyltetøy, som i førti år var nesten det eneste pålegget jeg kunne ha på brødskiva. Mange år etter at luktesansen forsvant kan jeg ennå kjenne på eimen av solsvidd gress når jeg tenker tilbake.

Dette var i de dager da alle mennesker som betydde noe fortsatt befant seg over jordoverflaten og drømmer fortsatt var mulig å gjennomføre. Det kunne forekomme at jeg satt ved Riksvei 9 og skrev av bilnumrene på Datsun, Volvo, Renault og alle de andre bilene som kjørte oppover dalen. Det kunne til og med forekomme at jeg gikk de to kilometerne ned til bygdas handelslag for å kjøpe cheez doodles. Men i det siste har det slått meg som den aldrende mann jeg er, om det er det farlig å spise cheez doodles