KRS247.no

Henter værvarsel...

Bitre oppgjør i aristokratiet

Milliardæren Christen Sveaas brukte 450.000 på å krangle om 110.000 kunne vi lese i Dagens Næringsliv. Dette er dessverre ikke noe nytt. Prestisje og prinsipp er blitt et sløseri av en annen verden.

Det handler om stahet, stolthet, statuering av eksempel og det handler i siste instans om bitre oppgjør og hat. I samme avis har vi kunne følge rettssaken mellom tidligere havrettsminister Jens Evensens to sønner om arven. Lillebror har saksøkt storebror. Begge er blitt aldrende menn, men det legger ingen demper på rettsoppgjøret. Tvert imot. Det handler om store summer, selv om ingen av dem neppe lider noen nød. I rettssaken snur de seg bort fra hverandre, som to fiender i en krig, og antakelig vil de aldri snakke mer med hverandre.

To brødre, elsket av sine foreldre, men pengene de fikk har gjort dem til fiender. Slik har det blitt.

Fra før kjenner vi til bitre oppgjør i Uglands rederi i Grimstad. Sakene er altså ikke enestående, men har det til felles at det er folk med uendelig mye penger som går til retten mot hverandre. Gribbene er advokater som krafser i dette. Advokater er blitt denne tids nye millionærer.

Advokatene havner fort i samme strid, bare de tjener godt nok på andre. I april i fjor falt dommen mot advokat Mona Høiness etter at slektningene etter den barnløse enken Synnøve Urdahl, gikk til rettssak for å omgjøre en arv som var tildelt Høiness. Dommen som kom fra Borgarting lagmannsrett slo fast at slektningene selv måtte ta kostnadene på rundt fem millioner kroner. De største regningene har kommet fra deres egen advokat Fred A. Gade og hans kolleger, med til sammen 3,2 millioner. I tillegg måtte saksøkerne betale salæret til motpartens advokat Mette Yvonne Larsen på en million kroner pluss Mona Høiness saksomkostninger.

Nå skiller denne siste saken seg ut fra de øvrige. Advokaten er blitt saksøkt og er ikke saksøker, men oppgjøret er like skittent og det tas i bruk svimlende summer, hvor av det meste havner i advokatenes lommer. Det som er vel så interessant er summene som er i omløp, i all hovedsak for å vinne frem koste hva det koste vil.

Advokater er blitt en del av aristokratiet. Sammen med andre milliardærer øses penger rundt i et system som kan bringe flauhet fram hos vanlige mennesker. I andre verdensdeler lever barn på gata, men her sløses det med milliarder.

Jeg spør meg om prestisje og prinsipp er særegent for de som har mye, eller om det bare er de sakene som kommer ut i mediene. Jeg velger å tro det siste. Hverken prestisje eller prinsipp hører til de sju dødssyndene, men de befinner seg heller ikke langt unna. Hvis man kikker nærmere på de sju forstår man fort at både grådighet, begjær, hovmod og misunnelse er involvert i mange av sakene. Ja vrede også for den saks skyld.

En dødssynd er ifølge regelen noe som krever full bevissthet og overlegg. Den forutsetter at man kjenner til at handlingen er syndig og i strid med Guds lov. Den innebærer også et samtykke som er tilstrekkelig villet til at det dreier seg om et personlig valg. Affektert uvitenhet og hjertets forherdelse minsker ikke syndens preg av å være forsettlig, men øker den tvert imot, står det.

Å gå til retten for å slåss om penger, der det strengt tatt ikke er nødvendig er i beste fall unødvendig.

Men man kan anta at der det er mye i omløp og mye å vinne eller tape er terskelen for å skape strid atskillig mindre.

Ingen tviler vel heller på at nabokrangler om en veistubb, arvestrid mellom barn som ikke har så mye og bitre skilsmisseoppgjør verserer, det bare synes ikke like mye. I disse tilfellene er rettsoppgjørene i større grad forståelig. Forskjellen er når striden bikker over til å handle om prestisje eller prinsipp. Da blir det for dumt.

For har man i overflod bør man kanskje telle til ti før man velger å forpeste kroppen med skitne oppgjør som aldri vil la seg reparere.

Når alt kommer til alt er det jo sånn at hvis man tror på en Gud etter dette korte livet skal man selv dømmes utfra livet man har levd. Har man ikke en tro på noe etter dette, er det ens eget rykte som lever videre. Og som kjent synger Henning Kvitnes at «evig eies kun et dårlig rykte».

Uansett bør man kanskje spørre seg selv en strid om prinsipp og prestisje er verdt så mye.

Kalkuleringen kan man jo overlate til en advokat.