KRS247.no

Henter værvarsel...

Filmanmeldelse: Beatles

Forfatter Lars Saabye Christensens storverk Beatles har gledet mange lesehester siden den kom ut i 1984. Nå skal også kinopublikumet får ta del hvordan det var å vokse opp i Oslo mens Beatles herjet radioen og amerikanerne herjet i Vietnam.

Filmatisering av bøker er alltid en utfordrende affære. For en viss grad av omforming av historien må skje for at det i det hele tatt skal bli mulig å fremføre på det store lerretet. Og sannsynligheten med at det samsvarer med det indre bildet alle lesere har av historien og karakterene er dessverre ikke alt for stor. Men er du heldig treffer du i alle fall sånn ganske bra. Selv har jeg ikke lest boka Beatles, så jeg får nøye meg med filmversjonen inntil videre.

Gjennom en norskstil, ført i pennen av Kim, spilt av Louis Williams, følger vi livet til firkløveret bestående av ham selv og kameratene Seb, spilt av Håvard Jackwitz, Ola, spilt av Halvor Tangen Schultz, og Gunnar, spilt av Ole Nikolai Myrvold Jørgensen, gjennom det siste året. De har alle fire et lidenskapelig forhold til the Beatles, og har, naturlig nok fordelt mellom seg hvem som er hvem. Og de drømmer om å starte et band. Problemet med det er at ingen av de egentlig er særlig flinke til å spille noe som helst. I tillegg herjer selvfølgelig hormonene i kroppene på disse pubertale guttene, med de frustrasjoner og utfordringer dette medfører. Gunnar har funnet seg en MILF, selv om det ikke het det på den tiden, mens Kim drømmer om den nye jenta i klassen, Cecilie, spilt av Susanne Boucher, i tillegg til den forunderlige jenta Nina som forførte ham på kino tidlig på høsten. Men turbulensen på hjemmebane blir ikke bedre av ryktene om at kilden til visdom, the Beatles, skal oppløses.

Mens historien i boken Beatles tar for seg livet til de fire guttene i perioden 1965 til 1972, følger filmen bare det siste året av livene deres fram til eksamen artium på gymnaset. Og det å fortelle historien gjennom en norskstil er et finurlig grep som igrunn fungerer bra for historien. Det er med på å få frem noe av hastverket alle ungdommer føler, men som ingen vet hva gjelder og hva de skynter seg hverken til eller for.
Skuespillerne i filmen er i stor grad nye tilskudd til det store lerretet, selv om noen av dem har hatt roller i andre produksjoner tidligere. Susanne Boucher har fortsatt evnen til å være en ufordragelig overklassejente med nesa i sky som, som titter ned på de rundt seg og kun søker hjelp når det passer henne. Mye likt rollen hun hadde i Keepern til Liverpool for noen år siden. Og hun gjør seg som den uoppnåelige nye jenta i klassen. Firkløveret som utgjør kjernen i historien er alle gode, og det er en ektefølt kjemi mellom Kim, Seb, Ola og Gunnar. Ellers er det jo artig med en film som er nesten kjemisk fri for de mer eller mindre faste skuespillerne i norske filmer. Noe som igjen styrker filmen og gjør den god, for dette er nye fjes du blir kjent med, og norsk film trenger absolutt det.

Jeg har som sagt ikke lest boka, og kan ikke si om historien følger den på noe som helst vis. Derimot kan jeg si at filmen i seg selv er sjarmerende og god, og er et deilig nostalgisk tilbakeblikk til den tida da rocken var nyfødt, den kalde krigen holdt verden i tømmene, og verden generelt var noe som skjedde andre steder. Den forteller ikke om hele oppveksten for firkløveret, men den får frem hvorfor Beatles ble et samlingspunkt, og jeg tror nok mange vil kjenne seg igjen i de klassiske ungdomsfrustrasjonene våre fire helter møter. For dette er en godt fortalt historie, og det er imponerende hvordan de har klart å gjøre om det ellers så topp moderne Oslo tilbake til sånn det må ha vært på slutten av 60-tallet da byen fortsatt var sjarmerende og fjong.